Hogweed.org Encyklopedien alle kan luke i

Art. 0012 Rev. 1836 Fare: fototoksisk

Tromsøpalme

Fra Hogweed.org, encyklopedien som eies i fellesskap

Innhold
  1. Taksonomi
  2. Beskrivelse
  3. Golpar
  4. Historie i Europa
  5. Økologi
  6. Helse
  7. Bekjempelse og lov
  8. I kulturen
  9. Se også
  10. Referanser

«Tromsøpalme» omdirigerer hit. For filmprisen, se § I kulturen. For de invaderende kjempebjørnekjeksene generelt, se Kjempebjørnekjeks.

Tromsøpalme (Heracleum persicum) er en høy, flerårig bjørnekjeks hjemmehørende i Iran og de tilgrensende delene av Tyrkia og Irak. I Iran er de tørkede fruktene dens krydderet golpar. I Norge, dit den ankom som hageplante på 1800-tallet, er den tromsøpalmen: et uoffisielt symbol for byen Tromsø, og en fremmed art med svært høy risiko hvis import, utsetting og salg er forbudt.123 I motsetning til de to andre kjempebjørnekjeksene som er invaderende i Europa, og som dør etter å ha blomstret én gang, blomstrer den år etter år fra samme rot.45

De to landene verdsetter planten på motsatte måter. I Iran sankes golpar i naturen og selges på urtemarkedene, og Slow Food Foundation fører den opp blant matvarer i fare for å forsvinne, med henvisning til minkende ville bestander.67 I Nord-Norge kler den veier, strender og ødemark,2 og den nasjonale risikovurderingen fra 2018 fant ingen mulighet for å bli kvitt den der innenfor den nåværende mellomistiden.8 Frukter importert fra Iran selges i norske innvandrerbutikker som krydder, til en pris som, ifølge Artsdatabanken, gjør det usannsynlig at noen vil så dem.2

Taksonomi

Navnet

Navnet Heracleum persicum dukket først opp i 1832, i et tillegg til katalogen for Paris’ botaniske hage, som en naken oppføring som oppga plantens opphav som Persia og ikke sa noe annet om den.910 Det ble gyldig publisert i 1841 av F. E. L. Fischer, C. A. Meyer og J. L. E. Avé-Lallemant, i listen over frø som Petersburgs keiserlige botaniske hage tilbød andre hager i bytte.911 Deres latinske beskrivelse forteller om en meget staselig plante om lag en favn høy, med leverfargede bladstilker og svært store, klebrige, sterkt duftende frukter; frøet var sendt av samleren Szovits fra provinsen Aserbajdsjan i det nordlige Persia.11 Navnet siteres derfor som H. persicum Desf. ex Fisch., C.A.Mey. & Avé-Lall.9

Flere standardverk, blant dem Best Practice Manual for kjempebjørnekjeks, daterer arten til 1829, året for hoveddelen av Paris-katalogen.512 Navnet står ikke der.10

Den skandinaviske planten

I mer enn et århundre gikk planten i Nord-Norge under andre navn. Den engelske besøkende som sådde den nær Hammerfest i 1836, kalte den Heracleum giganteum; andre kalte den H. panaces; og skandinaviske floraer på 1900-tallet brukte H. laciniatum, et navn som egentlig tilhører en annen plante.13414 I 1987 avviste botanikeren D. O. Øvstedal H. persicum for tromsøplanten, fordi den ikke stemte med tyrkiske herbarieeksemplarer.4 En DNA-studie av Europas invaderende bjørnekjeks fra 2007 gruppert plantene merket H. laciniatum sammen med H. persicum,12 og den nordiske floraen fra 2010 tok navnet i bruk.4

Identifiseringen er ikke helt avsluttet. Etnobotanikeren Torbjørn Alm holdt muligheten åpen for en uidentifisert hybrid.4 Artsdatabanken, Norges senter for biomangfoldinformasjon, plasserer planten under H. persicum med rimelig sikkerhet, men bemerker noen gener som ikke finnes i iransk materiale.2 Et navn foreslått for bare den norske planten, H. tromsoensis, forblir upublisert.15

Golpar og andre navn

På persisk heter planten golpar (گلپر), og på Irans regionale språk blant annet kolpar (gilaki), kūla(k) (mazanderani) og karso (lori).1 Golpar er ikke én enkelt art. Encyclopaedia Iranica bruker navnet på minst fem aromatiske bjørnekjeksarter fra Irans fuktige fjell, som selges under ett navn fordi brukerne deres ser bort fra kjennetegnene som skiller dem.1 De fleste mat- og farmakologiske studier legger til grunn at golpar er H. persicum.164

Om lag tjue norske navn er registrert. De fleste stammer fra det latinske slektsnavnet, som herakleum, rakleum, orakleum og høyrakel, eller er lånt fra andre skjermplanter. Noen få ble skapt for denne planten: stormtræ, for de døde stenglene som står gjennom vinterstormene; tre nedsettende navn med rotter i seg, «rottefrø», «rottegift» og «rottegras»; og tromsøpalme.4

Den eldste skriftlige registreringen av tromsøpalme som Alm kunne finne, er i en tysk guide til Norges flora og fauna skrevet i 1944 for okkupasjonsstyrkene, som sier at soldatene kalte planten «Tromsö-Palme». Alm leser det som en soldatvits: den arktiske utstasjoneringens svar på palmene ved Middelhavet og i Afrika.4 Navnet spredte seg i Norge etter krigen, ble offisielt da standardfloraen for Norge tok det i bruk i 1963, og har siden fortrengt de fleste av de andre.4 Andre nordiske navn er det svenske tromsöloka, det danske hårfrugtet bjørneklo, «den hårfruktede bjørnekjeksen», det finske persianjättiputki og det nordsamiske romssaboska.17181915

Beskrivelse

Tromsøpalme er en polykarp, flerårig plante: etter blomstring overlever den og blomstrer igjen fra samme rot, mens kjempebjørnekjeks og Sosnowsky-bjørnekjeks dør etter å ha blomstret én gang.45 Den vokser som regel til om lag 1,5–2,5 m, og av og til til mer enn 4 m.220 Én rotkrone kan sende opp flere stengler, opptil fem, hule og jevnt purpurfargede ved basen. Bladene er fjærdelte, med to til fire par brede, butt-tannede småblader, og kan bli 2 m lange. Skjermene er hvelvede snarere enn flate, 30–50 cm i diameter.211722 Hele planten lukter anis; oljen i bladene og stenglene domineres av anetol, stoffet som gir anis smaken sin.52324

Å skille den fra kjempebjørnekjeks
TromsøpalmeKjempebjørnekjeks
Stenglerofte flere fra én kronesom regel én
Stengelfargejevnt purpurfarget ved basenflekket med purpur
Høydemest 1,5–2,5 m2–5 m
Skjermerhvelvedeflate på toppen
Luktanisikke anis
Blomstringår etter årén gang, dør så
Etter Nielsen et al. (2005), Sundberg (2016) og EPPO (2026).

Det meste av frøet settes av endeskjermene. Sideskjermene åpner seg etter at endeskjermene har satt frø, og de hunnlige blomstene deres visner som regel, slik at de fungerer som pollendonorer, slik de nedre skjermene gjør hos kjempebjørnekjeks.2521 Anslag for frøsettingen til én plante spenner fra 1 600–4 000 til 6 000–8 000, under kjempebjørnekjeksens.211422 Frøene trenger om lag to måneder med kulde før de vil spire,25 og av ett parti samlet i Nord-Norge spirte bare 2 prosent.21 Hvorvidt planten også sprer seg med rotskudd, er omstridt: flere nordiske kilder beskriver klonal vekst der frøsetting mislykkes, mens EPPO oppgir at den ikke formerer seg vegetativt.25222

Fra de korte sommerdagene i Persia har planten flyttet inn i sammenhengende dagslys: utbredelsen dens i Europa strekker seg fra om lag 51° til 71° N.25 I Nord-Norge begynner den å vokse idet snøen smelter, rundt slutten av mars, og blomstrer fra juli til sent i august.21 På 1870-tallet modnet den frukt selv i Vardø, ved 70°22′ N, der middeltemperaturen i juli er under 10 °C.4 De døde stenglene står gjennom vinteren og dukker opp i lokalavisene hvert år.4

Planter i Europa bærer i gjennomsnitt om lag 42 prosent mindre genetisk mangfold enn dem i det naturlige utbredelsesområdet, og norske bestander har mistet om lag halvparten av sitt. De norske bestandene er likevel de mest tallrike og kraftigste i Europa.25

Golpar

De tørkede fruktene, bitterlige og aromatiske, er den mest brukte delen. Iransk matlaging regner golpar som et «varmt» krydder og drysser det på matvarer ansett som «kalde» og gassdannende: bondebønner, bønner, poteter og granateplekjerner. Det røres også inn i eddiken salatblader dyppes i.1 De møre bladene og bladstilkene syltes som golpar torši,1 og de malte frøene krydrer supper, omeletter og fisk.7 Oljen i fruktene, utvunnet med 1,6–4,9 prosent fra ville iranske bestander, består mest av estere, fremfor alt heksylbutyrat og oktylacetat.2627 Andelene deres varierer fra én bestand til en annen, og iranske forskere har foreslått å velge de rikeste for dyrking.16

Hele frukter brennes sammen med frøene til vill rute som røkelse. Tidligere ble de strødd på likkledet og i kisten når et lik måtte fraktes til en fjern kirkegård, trolig for å dekke lukten.1 Folkemedisinen bruker golpar mot fordøyelse og smerte, blant mye annet; hos gnagere har oljen og ekstraktene fra frukten vist smertestillende og betennelsesdempende effekter.128

Golpar sankes for det meste i naturen, og den sesongmessige høstingen og salget gir tilleggsinntekt i fjellandsbyer. Slow Food Foundation, som fører den opp i sin Smakens ark, rapporterer at økende etterspørsel, overhøsting og endret arealbruk har redusert de ville bestandene i enkelte regioner.7

Utenfor Iran møter krydderet plantehelselovgivning. Amerikanske inspektører finner ofte golpar i bagasjen til passasjerer fra Iran og beslaglegger det som frø av et føderalt skadelig ugress, arkivert under kjempebjørnekjeks.2930 I april 1989 fant en inspektør store mengder av det til salgs i matbutikker i Los Angeles. Fakturaene viste at det var importert under sitt persiske navn; importøren bidro til å tilbakekalle og destruere det; og 35 prosent av frøet viste seg levedyktig.29 Den europeiske unions liste over fremmede arter gir tromsøpalme, alene blant bjørnekjeksartene, en tollkode for «tilknyttede varer»: planter og plantedeler brukt i parfymeri eller farmasi.31

Historie i Europa

Ankomst

Frølistene til Royal Botanic Gardens i Kew registrerer tromsøpalme som mottatt i 1819, det tidligste funnet av arten i Europa.525

Den 18. juli 1836 landet William Christy, en engelsk naturforsker som hadde seilt ut med en av direktørene for de engelskeide kobbergruvene i Alta, på Fuglenes-halvøya tvers over bukta fra Hammerfest. I et gammelt inngjerdet område som en gang hadde vært en gravplass, rundt den eneste graven som fortsatt sto, sådde han flere hageplanter, blant dem lupiner og californiavalmuer, og «den staselige Heracleum giganteum».13 Alm anser Christys frø, brakt fra England på en tid da bjørnekjeksfrø ble mye annonsert der, som den sannsynlige kilden til den norske planten, og krediterer ham for å ha sådd den også på andre steder i Vest-Finnmark, deriblant gruvesamfunnet Kåfjord.4 Christys publiserte beretning beskriver bare såingen ved Fuglenes.13

Planten ble ført fra Alta til Tromsø omkring 1850. Innen 1860-årene var den en favoritt i små kysthager i Finnmark; i 1895 ble den sagt å vokse nesten som et ugress i Sør-Varanger; og i 1901 behandlet Tromsø-floraen den som etablert.4 De første herbarieeksemplarene er fra 1897, i Trondheim, og 1899, i Tromsø.2

Gartnere i nord plantet den for pryd og for le. I de trelause landsbyene langs ytterkysten tjente den som lehegn, ved Honningsvåg som en hekk 20–30 m lang, og i 1898 omkranset rekker av den en hvalstasjon på Skorøya. Den ble fortsatt plantet på gravplasser sent på 1900-tallet.4 På 1930-tallet ble den utprøvd i Tromsø som fôr. Kyrne åt den villig, men melken deres smakte av den, og forsøket ble oppgitt.4 Det sovjetiske siloprogrammet basert på Sosnowsky-bjørnekjeks møtte senere den samme innvendingen i større skala.32

Ruter

Fig. 1 Ruter inn i Nord-Europa

To historier om én ankomst. Heltrukne linjer følger den genetiske rekonstruksjonen, den stiplede linjen reisendes beretning.

Genetiske studier har revidert historien. Ved å sammenligne 578 planter på 27 mikrosatellittloki fant Dilli Rijal og kolleger to uavhengige innførsler fra Iran, mest sannsynlig fra Mazandaran nær Teheran: én til Danmark og én til England. Finland ble kolonisert fra England, og Norge fra Finland snarere enn direkte fra England.25 Som et bindeledd mellom Finland og Norge peker de på kobberverket i Kåfjord i Alta, engelskeid og i 1835 den største bosetningen i Finnmark, som i 1840 sysselsatte 651 arbeidere, med finner som den største gruppen blant dem.25 En senere studie fant flere innførsler fra flere kildebestander.33

Folketradisjonen hadde sine egne forklaringer. Mange i Nord-Norge trodde at planten hadde kommet fra Russland med pomorhandelen, og på Loppa sa noen at den kom fra Tyskland; Alm fant ingen holdepunkter for en russisk opprinnelse.4 I en senere artikkel undersøkte han slike fortellinger om planter «innført av utlendinger» over hele Norge, og spurte om de var fremmedfryktfortellinger.34

Andre steder i Europa

Utenfor Norge er arten sjeldnere. I Finland, der den hadde rømt fra dyrking innen 1871, var 71 lokaliteter kjent i 2015. I Danmark, der den første rømte planten ble funnet i 1888, opptar den 2 av de 1 300 rutene i det nasjonale atlaset.171825 I Sverige, der den først ble funnet i 1935, ser mange av bestandene i Norrland ut til å nedstamme fra norske planter sådd i Vilhelmina i 1946; den sprer seg lite der, kanskje fordi pollenet dens ofte er infertilt.17

Planter foreløpig identifisert som kjempebjørnekjeks i to Londonparker, Kensington Gardens og hagene ved Buckingham Palace, viste seg genetisk nærmere tromsøpalme, det samme gjorde parkplanter i Riga og Ērgļi, i Latvia, som kan være hybrider.12 Ingen forvillet bestand er kjent i Storbritannia.25

Økologi

I Norge vokser tromsøpalme langs veikanter, på ødemark, gamle enger og beiter, forlatt jordbruksland og strender, der den kan danne kilometerlange bord bak tangvollene; den trenger i økende grad inn i skogkanter og bjørke- og orskoger, der den sjelden blomstrer, men kan bestå i halvskygge lenge.220 De vingede fruktene reiser korte avstander med vinden og lenger med vann eller fugler. Bestander på øyer uten andre planter tyder på at fruktene kan flyte i kilometervis til havs og strande fortsatt levedyktige. Forbipasserende trafikk fører dem langs veier, og flyttet jord fører med seg både frø og rotbiter.220

I en sammenligning av 56 par invaderte og uinvaderte flater i Nord-Norge hadde de invaderte flatene lavere hjemlig dekning, mangfold og biomasse, og i gjennomsnitt nesten to færre hjemlige arter.35 Eksperimenter under kronedekket dens tilskrev tapet hovedsakelig skygge; kjemikaliene planten slipper ut, spilte bare en mindre rolle.36 Frøene dens inneholder furanokumariner som hemmer spiringen til andre planter.37

I Norge krysser den seg med den hjemlige sibirbjørnekjeksen, H. sphondylium subsp. sibiricum. Hybriden, først funnet i 1967 og kjent som polarpalmen (polarpalme), er fertil og kraftig, er selv en problemplante, og fører gener inn i den hjemlige planten.22517 Se Bjørnekjeks.

Den norske risikovurderingen fra 2023
Okkupert areal, registrert 1950–20213 532 km²
Okkupert areal, anslått i dag12 000 km² (6 000–18 000)
Okkupert areal, anslått om 50 år16 000 km² (9 000–24 000)
Spredningshastighetminst 500 m i året (beste anslag 681 m)
Median levetid i Norgeminst 650 år
KategoriSE, svært høy risiko (også 2012 og 2018)
Arealer telles i ruter på 2 × 2 km. Etter Alm et al. (2023), Artsdatabanken.

Helse

Sevjen er fototoksisk. Studier i Tromsø tidlig på 1980-tallet, under navnet H. laciniatum, isolerte fem furanokumariner, hvorav bergapten var det mest aktive. Blader og blomster var sterkt fototoksiske og stenglene knapt i det hele tatt; røttene til eldre planter var sterkt fototoksiske selv når de ble gravd opp fra frossen mark i desember.3839 Fytofotodermatitt fra planten var da vanlig i Tromsø om sommeren,40 og to frivillige i forsøkene fikk ved et uhell en fotokontaktallergi mot tre av stoffene dens.41 I sitt naturlige utbredelsesområde fikk en mann i Sørøst-Tyrkia blemmedannende brannskader etter å ha slått et jorde den vokste i.42

Artsdatabanken anser den som mindre farlig i så måte enn flere av slektningene sine, og bemerker at barn i nord har lekt med den i årevis uten nevneverdig skade.2 Alm registrerer lekene deres: blåserør skåret fra de hule stenglene, som skjøt erter eller rognebær og etterlot sår rundt munnen; vannsprøyter; sverd; gjemmesteder i bestandene, der lukten av planten overdøvde lukten av tobakk; og lekekikkerter som etterlot sårhet rundt øynene.4

Bekjempelse og lov

Norge satte arten på sin svarteliste i 2007 og har klassifisert den som svært høy risiko siden 2012. Siden 2016 har import, utsetting og salg vært forbudt under forskriften om fremmede organismer.4323 Den europeiske union la den til på sin liste over fremmede arter av unionsbetydning i 2016.31 Tromsø kommune regner den blant de mest problematiske fremmede plantene: eiere kan beholde plantene de har, men må ikke la dem spre seg, plante nye eller bytte frø.44

En studie publisert i 2017 fant at kommunen bare bekjempet planten sporadisk, av mangel på personale og penger, som en del av sin rutinemessige slått av veikanter, parker og gravplasser. Den hadde ingen myndighet over privat grunn, og tjenestemennene der trodde ikke at planten kunne utryddes fra Tromsøya.14 En undersøkelse av øyas grunneiere i 2012 fant at 38 prosent trodde plantene deres kom fra naboeiendommene. Spurt om hva de gjorde med det de kuttet, svarte 44 prosent at de komposterte det på stedet og 32 prosent at de lot det ligge på bakken.14

Husmiddel har omfattet beiting med sau tidlig om våren, kutting av blomsterstenglene, graving, og fremfor alt salt fra fiskeanleggene, iblant kokt; fyringsolje, bensin, parafin, ammoniumklorid og surmelk er også utprøvd.4 Slått to eller tre ganger i sesongen mislyktes i Nord-Norge: bestandene ble tettere, og enkelte planter blomstret likevel.21 Å grave opp plantene under vekstpunktet, gjentatt hvert år på øyer utenfor Tromsø, tok om lag 70 timers arbeid per hektar det første året og 3 timer det fjerde (se Bekjempelse § Rotkutting).17 En cystenematode som angriper planten i Iran, er blitt foreslått for biologisk bekjempelse, men er aldri testet.2521

Alm kalte utrydding i Nord-Norge utenkelig, om ikke av annen grunn enn kostnaden.4 Den nasjonale vurderingen fra 2018 fant ingen mulighet for det innenfor den nåværende mellomistiden;8 den fra 2023 mente lokal utrydding var mulig, for eksempel på små øyer, men kostbar og arbeidskrevende.2 I 2007 bevilget Direktoratet for naturforvaltning 50 000 kroner til en miljøorganisasjon for kampanjen mot planten.43

I kulturen

I Tromsø kjenner alle planten, også folk som ellers ikke bryr seg om planter, og den er enten elsket eller hatet.4 Noen innbyggere anser den som et symbol for byen og en kilde til lokal identitet.14 Byens aktivitetssenter for eldre heter Heracleum; en skolerevy ved navn Tromsøpalmen har gått siden 1990; og Tromsø internasjonale filmfestival deler ut priser med samme navn.4 I 2025 gikk festivalens Tromsøpalme for beste kortfilm i programmet «Films from the North» til In My Hand, og en Tromsøpalme for beste spillefilm ble delt ut for første gang.45

Forsøk på utrydding har fremkalt leserinnlegg i avisene som kaller planten en del av byens sjel og identitet. En forening av dens venner er blitt foreslått, og det samme er å erstatte reinsdyret i byens våpenskjold med den. Enkelte skribenter benekter at sevjen gjør noen skade, og viser til generasjoner av lekende barn, og én hevdet at planten var hjemhørende, og hadde overlevd istiden i huler på Tromsøya.4 Da kronprins Haakon giftet seg i 2001, ble en levende plante, eller et glass gravert med en, foreslått som byens gave. Skjermene opptrer i mønsteret på Tromsø-bunaden.414

De døde stenglene og skjermene er et yndet motiv for vinterfotografier og for smykker og dekorasjoner, og det lages fløyter av stenglene. Nordnorsk Kunstmuseum eier Log, en skulptur av Stuart Frost laget utelukkende av ringer kuttet fra de hule stenglene.4 Kunstnere i Tromsø Kunstforening inviterte en gang publikum til å smake en suppe laget av planten.14

Alm brukte planten til å argumentere for at moderne, urbane samfunn fortsetter å skape plantetradisjon: de tjueodde navnene dens og alle bruksmåtene og skikkene rundt den oppsto i løpet av mindre enn 180 år, de fleste av dem etter 1900.4

Se også

Footnotes

  1. Aʿlam, H. (2001). “Golpar”. Encyclopædia Iranica. XI (1): 96–97. ↩ ↩2 ↩3 ↩4 ↩5 ↩6 ↩7

  2. Alm, T.; Hegre, H.; Solstad, H.; Fløistad, I. S.; Pedersen, O.; Schei, F. H.; Vandvik, V.; Vollering, J.; Westergaard, K. B.; Skarpaas, O. (2023). “Tromsøpalme Heracleum persicum: vurdering av økologisk risiko”. Fremmedartslista 2023. Trondheim: Artsdatabanken. Retrieved 26 September 2026. ↩ ↩2 ↩3 ↩4 ↩5 ↩6 ↩7 ↩8 ↩9 ↩10 ↩11 ↩12 ↩13

  3. Klima- og miljødepartementet. Forskrift om fremmede organismer (FOR-2015-06-19-716), Annex I. Lovdata. ↩ ↩2

  4. Alm, T. (2013). “Ethnobotany of Heracleum persicum Desf. ex Fisch., an invasive species in Norway, or how plant names, uses, and other traditions evolve”. Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine. 9: 42. doi:10.1186/1746-4269-9-42. ↩ ↩2 ↩3 ↩4 ↩5 ↩6 ↩7 ↩8 ↩9 ↩10 ↩11 ↩12 ↩13 ↩14 ↩15 ↩16 ↩17 ↩18 ↩19 ↩20 ↩21 ↩22 ↩23 ↩24 ↩25 ↩26

  5. Nielsen, C.; Ravn, H. P.; Nentwig, W.; Wade, M., eds. (2005). The Giant Hogweed Best Practice Manual: Guidelines for the management and control of an invasive weed in Europe. Hørsholm: Forest & Landscape Denmark. ISBN 87-7903-209-5. ↩ ↩2 ↩3 ↩4 ↩5

  6. Amiri, M. S.; Joharchi, M. R. (2013). “Ethnobotanical investigation of traditional medicinal plants commercialized in the markets of Mashhad, Iran”. Avicenna Journal of Phytomedicine. 3 (3): 254–271. PMC4075713. ↩

  7. Slow Food Foundation for Biodiversity. “Golpar”. Ark of Taste. Retrieved 26 September 2026. ↩ ↩2 ↩3

  8. Elven, R.; Hegre, H.; Solstad, H.; Pedersen, O.; Pedersen, P. A.; Åsen, P. A.; Vandvik, V. (2018). “Heracleum persicum, vurdering av økologisk risiko”. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. ↩ ↩2

  9. International Plant Names Index. Heracleum persicum Desf. ex Fisch., C.A.Mey. & Avé-Lall., Index Seminum (St Petersburg) 7: 50 (1841); H. persicum hort. ex Desf., Catalogus Plantarum Horti Regii Parisiensis, ed. 3: 452 (1832). Retrieved 26 September 2026. ↩ ↩2 ↩3

  10. Desfontaines, R. (1829–1832). Catalogus plantarum horti regii parisiensis. 3rd ed., with Additamenta. Paris. ↩ ↩2

  11. Fischer, F. E. L.; Meyer, C. A.; Avé-Lallemant, J. L. E. (1841). Index septimus seminum, quae hortus botanicus imperialis Petropolitanus pro mutua commutatione offert. St Petersburg. p. 50. ↩ ↩2

  12. Jahodová, Š.; Trybush, S.; Pyšek, P.; Wade, M.; Karp, A. (2007). “Invasive species of Heracleum in Europe: an insight into genetic relationships and invasion history”. Diversity and Distributions. 13 (1): 99–114. doi:10.1111/j.1366-9516.2006.00305.x. ↩ ↩2 ↩3

  13. Christy, W., Jun. (1837). “Notes of a voyage to Alten, Hammerfest, &c.”. The Entomological Magazine. 4: 462–483. ↩ ↩2 ↩3

  14. Meier, S.; Taff, G. N.; Aune, J. B.; Eiter, S. (2017). “Regulation of the invasive plant Heracleum persicum by private landowners in Tromsø, Norway”. Invasive Plant Science and Management. 10 (2): 166–179. doi:10.1017/inp.2017.11. ↩ ↩2 ↩3 ↩4 ↩5 ↩6 ↩7

  15. Artsdatabanken. Tromsøpalme Heracleum persicum Desf. ex Fisch., C.A.Mey. & Avé-Lall. Taxon page (scientific name ID 100328). Retrieved 26 September 2026. ↩ ↩2

  16. Mustafavi, S. H.; Abbasi, A.; Morshedloo, M. R.; Pateiro, M.; Lorenzo, J. M. (2022). “Essential oil variability in Iranian populations of Heracleum persicum Desf. ex Fischer: a rich source of hexyl butyrate and octyl acetate”. Molecules. 27 (19): 6296. doi:10.3390/molecules27196296. ↩ ↩2

  17. Sundberg, S. (2016). Heracleum persicum – tromsöloka. Artfaktablad. Uppsala: ArtDatabanken, SLU. ↩ ↩2 ↩3 ↩4 ↩5 ↩6

  18. Miljøstyrelsen (2022). Faktaark for invasive arter: Hårfrugtet bjørneklo (Heracleum persicum). Prepared by DCE, Aarhus University. ↩ ↩2

  19. EPPO Global Database. “Heracleum persicum (HERPE)”. Retrieved 26 September 2026. ↩

  20. Fremstad, E.; Grundt, H. H. (2012). Tromsøpalme Heracleum persicum. Artsdatabankens faktaark 243. Trondheim: Artsdatabanken. ↩ ↩2 ↩3

  21. Rijal, D. P. (2015; last modified 2019). “Heracleum persicum (Persian hogweed)”. CABI Compendium. Datasheet 120209. doi:10.1079/cabicompendium.120209. ↩ ↩2 ↩3 ↩4 ↩5 ↩6 ↩7

  22. EPPO (2026). “EPPO Datasheet: Heracleum mantegazzianum, Heracleum sosnowskyi and Heracleum persicum”. EPPO Bulletin. 56 (1): 108–119. doi:10.1111/epp.70049. ↩ ↩2 ↩3

  23. Sefidkon, F.; Dabiri, M.; Mohammad, N. (2002). “Analysis of the oil of Heracleum persicum L. (leaves and flowers)”. Journal of Essential Oil Research. 14 (4): 295–297. doi:10.1080/10412905.2002.9699860. ↩

  24. Sefidkon, F.; Dabiri, M.; Mohammad, N. (2004). “Analysis of the oil of Heracleum persicum L. (seeds and stems)”. Journal of Essential Oil Research. 16 (4): 296–298. doi:10.1080/10412905.2004.9698725. ↩

  25. Rijal, D. P.; Alm, T.; Jahodová, Š.; Stenøien, H. K.; Alsos, I. G. (2015). “Reconstructing the invasion history of Heracleum persicum (Apiaceae) into Europe”. Molecular Ecology. 24 (22): 5522–5543. doi:10.1111/mec.13411. ↩ ↩2 ↩3 ↩4 ↩5 ↩6 ↩7 ↩8 ↩9 ↩10 ↩11 ↩12

  26. Scheffer, J. J. C.; Hiltunen, R.; Aynehchi, Y.; von Schantz, M.; Baerheim Svendsen, A. (1984). “Composition of essential oil of Heracleum persicum fruits”. Planta Medica. 50 (1): 56–60. doi:10.1055/s-2007-969621. ↩

  27. Radjabian, T.; Salimi, A.; Rahmani, N.; Shockravi, A.; Mozaffarian, V. (2013). “Essential oil composition of some wild populations of Heracleum persicum Desf. ex Fischer growing in Iran”. Journal of Essential Oil Bearing Plants. 16 (6): 841–849. doi:10.1080/0972060X.2013.862078. ↩

  28. Hajhashemi, V.; Sajjadi, S. E.; Heshmati, M. (2009). “Anti-inflammatory and analgesic properties of Heracleum persicum essential oil and hydroalcoholic extract in animal models”. Journal of Ethnopharmacology. 124 (3): 475–480. doi:10.1016/j.jep.2009.05.012. ↩

  29. USDA APHIS Plant Protection and Quarantine (May 1995). “Heracleum mantegazzianum Sommier & Levier: giant hogweed, golpar”. Fact sheet FACTS-38, after Westbrooks, R. G. (1991). Federal Noxious Weed Inspection Guide. ↩ ↩2

  30. Gucker, C. L. (2009). “Heracleum mantegazzianum”. In: Fire Effects Information System. U.S. Department of Agriculture, Forest Service, Rocky Mountain Research Station. doi:10.2737/FEIS-species-review-HERMAN. ↩

  31. Commission Implementing Regulation (EU) 2016/1141 of 13 July 2016 adopting a list of invasive alien species of Union concern. Official Journal of the European Union L 189: 4. ↩ ↩2

  32. Ozerova, N. A.; Krivosheina, M. G. (2018). “Patterns of secondary range formation for Heracleum sosnowskyi and H. mantegazzianum on the territory of Russia”. Russian Journal of Biological Invasions. 9 (2): 155–162. doi:10.1134/S2075111718020091. ↩

  33. Falahati-Anbaran, M.; Rijal, D. P.; Lundemo, S.; Alsos, I. G.; Stenøien, H. K. (2021). “Disentangling the genetic origin of Heracleum persicum (Apiaceae) in Europe: multiple introductions from multiple source populations”. Biological Invasions. 23 (12): 3871–3890. doi:10.1007/s10530-021-02618-0. ↩

  34. Alm, T. (2015). “Plant species introduced by foreigners according to folk tradition in Norway and some other European countries: xenophobic tales or not?”. Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine. 11: 72. doi:10.1186/s13002-015-0056-9. ↩

  35. Rijal, D. P.; Alm, T.; Nilsen, L.; Alsos, I. G. (2017). “Giant invasive Heracleum persicum: friend or foe of plant diversity?”. Ecology and Evolution. 7 (13): 4936–4950. doi:10.1002/ece3.3055. ↩

  36. Myrås, H.; Junttila, O. (1981). “Interaction between Heracleum laciniatum and some other plants”. Holarctic Ecology. 4 (1): 43–48. doi:10.1111/j.1600-0587.1981.tb00979.x. ↩

  37. Junttila, O. (1976). “Allelopathic inhibitors in seeds of Heracleum laciniatum”. Physiologia Plantarum. 36 (4): 374–378. doi:10.1111/j.1399-3054.1976.tb02259.x. ↩

  38. Kavli, G.; Raa, J.; Johnson, B. E.; Volden, G.; Haugsbø, S. (1983). “Furocoumarins of Heracleum laciniatum: isolation, phototoxicity, absorption and action spectra studies”. Contact Dermatitis. 9 (4): 257–262. doi:10.1111/j.1600-0536.1983.tb04386.x. ↩

  39. Kavli, G.; Volden, G.; Midelfart, K.; Krokan, H.; Prytz, J. O.; Haugsbø, S. (1983). “In vivo and in vitro phototoxicity of different parts of Heracleum laciniatum”. Contact Dermatitis. 9 (4): 269–273. doi:10.1111/j.1600-0536.1983.tb04388.x. ↩

  40. Kavli, G.; Midelfart, K.; Volden, G.; Krokan, H. (1983). “Photochemical reactions of Heracleum laciniatum: influence of dimethyl sulphoxide and corticosteroids”. British Journal of Dermatology. 109 (Suppl. 25): 137–140. doi:10.1111/j.1365-2133.1983.tb06826.x. ↩

  41. Kavli, G.; Volden, G.; Raa, J. (1982). “Accidental induction of photocontact allergy to Heracleum laciniatum”. Acta Dermato-Venereologica. 62 (5): 435–438. doi:10.2340/0001555562435438. ↩

  42. An, İ. (2019). “Phytocontact dermatitis due to Heracleum persicum”. Türkiye Klinikleri Journal of Dermatology. 29 (3): 138–140. doi:10.5336/dermato.2017-58532. ↩

  43. Nordheim, F. G. (10 July 2007). “Tromsøpalmen skal bekjempes”. NRK Troms og Finnmark. ↩ ↩2

  44. Tromsø kommune. “Fremmede arter i Tromsø”. Retrieved 26 September 2026. ↩

  45. Nordisk Film & TV Fond (21 January 2025). “It’s a wrap for this year’s Tromsø International Film Festival”. ↩

Denne artikkelen er en oversettelse av den engelske artikkelen, revisjon 1836.

Kategorier

Vis kilde for Tromsøpalme

Redigering er satt på pause i frøsettingssesongen. Du kan se og kopiere kilden til denne siden.

På andre språk

Hogweed.org holdes i fellesskap på 17 språk. Hver utgave er oversatt fra den engelske.

English Persian hogweed
Deutsch Persischer Bärenklau
Français Berce de Perse
Español Golpar
Italiano Panace persiano
Português Branca-ursina-da-Pérsia
Polski Barszcz perski
Nederlands Perzische berenklauw
Română Brânca-ursului persană
Ελληνικά Περσικό ηράκλειο
Čeština Bolševník perský
Svenska Tromsöloka
Magyar Perzsa medvetalp
Dansk Hårfrugtet bjørneklo
Suomi Persianjättiputki
Norsk bokmål Tromsøpalme
Русский Борщевик персидский