Bjørnekjeks

Denne artikkelen handler om den hjemlige europeiske arten. For den invaderende arten, se Kjempebjørnekjeks. For andre planter kalt bjørnekjeks, se Bjørnekjeks (pekerside).

Bjørnekjeks (Heracleum sphondylium), i Storbritannia som regel bare hogweed og i eldre engelsk cow parsnip, er en hjemlig skjermplante i enger, veikanter, elvebredder og skogkanter over hele Europa. Den er typearten for slekten Heracleum,¹ og kjempebjørnekjeksene har fellesnavnene sine fra den: engelsk giant hogweed, polsk barszcz Sosnowskiego, russisk borsjtsjevik Sosnovskogo. Den er sjelden mer enn 1,5 m høy, bærer hvite blomster i skjermer opptil 17 cm i diameter, og er ikke oppført som en fremmed art.²³⁴

De unge bladene og skuddene ble spist, fôret til griser og kyr, og gjæret til en sur suppe som var vanlig mat i Polen og Litauen fram til det syttende århundre. Suppa het barszcz. Fra det attende århundre ble den mat for de fattige, rødbeten erstattet bjørnekjeksen i gryta, og den nye suppa overtok navnet.⁵⁶⁷navnet ble beholdt, oppskriften endret seg

Taksonomi

Navn og type

Linné beskrev Heracleum sphondylium i 1753, og oppga habitatet som «Europas skoger». Lectotypen, eksemplaret som fastsetter navnet, er et ark i George Cliffords herbarium ved Natural History Museum i London; det er også typen for slekten, slik at Heracleum defineres av denne planten og ikke av sine kjempeslektninger.⁸¹ Artsepitetet er det greske sphondylion, en diminutivform av sphondylos, «virvel», og navnet på cow parsnip hos Dioskorides; Plinius skrev spondylium.⁹

Underarter

Arten er svært variabel. Flora Europaea deler den inn i ni underarter, de fleste av dem fjellplanter i Sør- og Sentral-Europa;¹⁰ Kews World Checklist godtar femten, og behandler den gulgrønnblomstrede sibirbjørnekjeksen, H. sibiricum, som en egen art.¹¹ Den iberiske floraen finner underartene langt fra klare.³ Bladene varierer fra fjærdelte til tredelte til udelte, og alle formene er bundet sammen av mellomformer: i de italienske alpene så botanikeren R. K. Brummitt hele spennet innenfor åtte hundre meter.¹² Brummitt fant heller ingen egenskap som skilte den amerikanske cow parsnip fra en av de europeiske underartene, og reduserte den til et synonym;¹² Kew godtar den nå som en egen art, H. maximum.¹¹ Kromosomtallet er 2n = 22, som hos kjempebjørnekjeksene.³¹³

Hybrider med kjempebjørnekjeks

Der de to artene møtes, gir bjørnekjeks og kjempebjørnekjeks hybrider som er mellomliggende i form og nesten sterile.¹⁴ Krysninger lykkes bare den ene veien: med bjørnekjeks som morplante var frøsettingen 22–23 prosent, mens den omvendte krysningen mislyktes, kanskje fordi kjempens grifler er lengre.¹³ Insekter bidrar til å holde artene atskilt. På et britisk sted der begge vokste, ble 59 insektarter fanget på bjørnekjeks og 48 på kjempebjørnekjeks, bare 23 av dem på begge, og hvert insekt bar nesten bare pollen fra planten det ble fanget på.¹⁵

I Storbritannia og Irland er hybriden en høy, flerstengla flerårig plante ved elvebredder, først registrert i Irland ved elva Liffey i 1951 og i Storbritannia ved elva Brent i 1962; den er trolig underregistrert.¹⁶ Det er blitt foreslått at kjempen kunne krysses bort fra eksistens. Etter å ha utført krysningene, fant Fiona Stewart og John Grace det lite sannsynlig: om gener i det hele tatt fløt, ville de flyte fra kjempen inn i den hjemlige planten, ikke omvendt.¹³reform innenfra: ansett lite sannsynlig I Nord-Norge krysser sibirbjørnekjeks seg med tromsøpalme, og den fertile hybriden fører gener inn i den hjemlige planten.¹⁷

Navn

Det engelske navnet cow parsnip ble skapt av William Turner i 1548, som skrev at planten «may be called in englishe Cowpersnepe» («kan kalles Cowpersnepe på engelsk»); i 1657 forklarte William Coles det som godt fôr for kyr.¹⁸¹⁹ Ordet hogweed er registrert fra 1707, som et navn på planter griser spiste eller som ble ansett skikket bare for dem; ordbøkene sier ikke hvilken plante den første registreringen mente.²⁰ Coles skrev at griser åt denne grådig, og i 1865 forklarte en viktoriansk flora navnet med grisene som «raskt fetes opp av» bladene dens.¹⁹²¹ Andre engelske navn omfatter keck og kex, madnep, pig’s bubbles, pig’s cole, rabbit-meat og swine weed.¹⁹

I store deler av Europa er planten en bjørnelabb: tysk Bärenklau, dansk bjørneklo, ungarsk medvetalp, russisk medvezj’ja lapa. Det middelalderlatinske branca ursina, «bjørnelabb», var først navnet på akantus, hvis blader ligner, og gikk over til bjørnekjeks først i Frankrike. Eldre tysk holdt de to fra hverandre, og kalte akantus den ekte eller italienske bjørneklo og bjørnekjeks den tyske eller falske.²²

De slaviske barszcz og borsjtsj betydde først planten. Opphavet deres søkes i ord for en spiss eller et bust, etter plantens skarpe blader, beslektet med tysk Borste.⁷⁶ Navnet gikk over fra planten til suppa laget av den, og fra den suppa til rødbetsuppa som erstattet den.⁷⁶ Innen 1883 var endringen fullstendig nok til at et polsk spørreskjema om folkelige planter måtte spørre om «barszcz planten», for å skille den fra suppa.²³ Det russiske navnet på slekten, borsjtsjevik, er dannet av det samme ordet, og slik ble den sovjetiske siloveksten til borsjtsjevik Sosnovskogo.

Beskrivelse

Bjørnekjeks vokser som regel til 0,5–1,5 m, av og til til 2 m, og på Den iberiske halvøy til 2,8 m.²³ Stengelen er kraftig, hul og furet, med stive hår som peker nedover.²¹ Bladene er fjærdelte, med to eller tre par brede, lappete småblader, hårete, opptil 35 cm lange, og lukter svakt av fennikel eller anis når de knuses.¹²²¹²⁴ En pælerot, iblant med flere hoder, kan gå ned 2 m.²⁴

Skjermene er opptil 17 cm i diameter, med 10–32 ulike stråler.³ Blomstene er hvite, iblant skjær av rosa eller fiolett; de ytre blomstene i hver skjerm har forstørrede ytre kronblad delt i to lapper.³²⁴²¹ Planter av den sibirske underarten har løsere skjermer med gulgrønne blomster.²⁵ Endeskjermen har tvekjønnede blomster; sideskjermene har hannblomster, alene eller blandet med tvekjønnede.³ Blomstene er sterkt protandrøse. Pollenbærerne åpner seg mellom klokken sju og ni om morgenen; den hannlige fasen til en skjerm varer fire eller fem dager, og etter et opphold blir arrene i hele skjermen mottakelige samme dag.¹³ Planten er selvkompatibel, men i eksperimenter satte selvbestøvede skjermer i gjennomsnitt 16 prosent frø mot om lag 67 prosent ved krysspollinering.²¹³

Frukten deler seg i to flate, vingede halvdeler 6–10 mm lange, som veier 5–7 mg hver.³²⁶ Anslag for frøsettingen til én plante spenner fra et gjennomsnitt på om lag 850 til 5 000–8 000, en brøkdel av kjempens.²⁶ Blomstringen varer fra juni til september.²²⁷

Levetid

Floraene er uenige om hvor lenge planten lever. Flora Europaea og den iberiske floraen kaller den toårig eller kortlevd flerårig, og en britisk egenskapsdatabase koder den som toårig; tyske og britiske kilder beskriver en flerårig plante som blomstrer gjentatte ganger.^13328227 I en forsøksplanting i Sørøst-Skottland, fulgt fra 1978 til 1982, overlevde mer enn halvparten av bjørnekjeksene i fem år, og mange blomstret i hver av fire sesonger; kjempebjørnekjeksene blomstret én gang, i sitt tredje til femte år, og døde som regel.¹³

Spiring

Frøet trenger vinter. Hvilen dets brytes, og embryoet vokser, bare under 10 °C: ved 2 °C firedobler embryoet størrelsen i løpet av ni uker, mens det ved 15 °C slutter å vokse etter å ha doblet seg.²⁹³⁰ Spirene kommer opp nesten samtidig tidlig om våren.²⁹ I motsetning til kjempebjørnekjeks, hvis frø kan overleve i jorda i årevis, holder den nesten ingen frøbank: etter høstsåing er få levedyktige frø igjen etter ett år, og 88 av 93 registreringer i en europeisk egenskapsdatabase beskriver frøbanken dens som forbigående.³¹²⁶

Utbredelse og habitat

Bjørnekjeks er hjemhørende fra Europa til Tyrkia og Marokko, og er innført til det nordøstlige Nord-Amerika, New Zealand, Island og Færøyene.¹¹ I Storbritannia og Irland vokser den nesten overalt, fra havnivå til 1 005 moh., og utbredelsen har ikke endret seg nevneverdig siden 1960-tallet.²⁷ Den vokser i røff og forstyrret gressmark, særlig langs veikanter, og på skogsstier, elvebredder, dyner og klipper.²⁷ Langs britiske veikanter blomstrer hundekjeks først, deretter bjørnekjeks og skogkjørvel, og sammen gir de veikantene senvårens og sommerens kremhvite dis.³²

Den er en plante på fruktbar mark og en sterk indikator på nitrogen.² I sveitsiske slåtteenger sprer den seg der for mye gjødselvann spres og graset slås for sjelden, og den vokser ikke på beitemark.²⁴ I et tsjekkisk eksperiment økte en liten dose nitrogen den, og slått to uker tidligere enn vanlig reduserte den.³³

Økologi

Bjørnekjeks besøkes av mer enn hundre insektarter. I det nordøstlige Polen kom mer enn 108 arter til blomstene dens over to sesonger, men bare to eller tre sto for det meste av pollineringen, hovedsakelig mellomstore fluer. Blomster i den hannlige fasen ble besøkt oftere enn dem i den hunnlige fasen, og enkelte besøkende kom bare til hannfase-blomster og kan være parasitter snarere enn pollinatorer.³⁴³⁵hundre besøkende, to eller tre arbeidere Sosiale veps kommer for nektaren, tiltrukket av en duft der linalool er hovedbestanddelen.³⁶ I Storbritannia er den røde bløtvingen, Rhagonycha fulva, så nært knyttet til planten at den er kjent som «the hogweed bonking beetle» (bjørnekjeks-boltrebillen); de voksne lever i median 4,4 dager.³⁷

I Sveits ble 34 arter planteetende leddyr funnet på bjørnekjeks og 34 på kjempebjørnekjeks, 26 av dem på begge.³⁸ Bjørnekjeks er den foretrukne hjemlige verten for møllen Depressaria radiella, hvis larver spiser i spinn på den modnende frukten og deretter borer seg inn i den hule stengelen for å forpuppe seg. Skrukketroll, saksedyr og edderkopper flytter senere inn i hullene.³⁹ Ville planter i Skottland uten symptomer bar på seks virus, som alle infiserte dyrkede skjermplanter i eksperimenter.⁴⁰

Giftighet

I likhet med kjempebjørnekjeksene inneholder bjørnekjeks furanokumariner, men mest i røtter og frukter. I en test av ni underarter var fruktene fototoksiske hos alle, og bladene til de to vanlige i Nord-Europa som regel ikke i det hele tatt.⁴¹ Rumenske planter hadde ingen påvisbare furanokumariner i blader eller stengler, om lag 6 mg per gram i røttene og opptil 3,5 mg per gram i de grønne fruktene.⁴² I én sammenligning inneholdt bladene til sibirbjørnekjeks om lag en sjettedel så mye som dem til Sosnowsky-bjørnekjeks; fruktene til de to inneholdt omtrent det samme.⁴³

Den gir fremdeles brannskader. I 1975 rapporterte hudleger om 58 soldater som hadde fått blemmestriper etter felttjeneste i vegetasjon som inkluderte bjørnekjeks, som de kalte den viktigste årsaken til slike reaksjoner på deres breddegrader.⁴⁴ Rotorklippere sprer sevjen med det avkuttede graset, og gir diffuse snarere enn stripete brannskader,⁴⁵ og krattryddere forårsaker «trimmerutslett»; rådet er å trimme om kvelden.⁴⁶ En hest i Storbritannia ble antatt å ha blitt fotosensibilisert av den i 2010.⁴⁷

Oljen i frukten, studert allerede i 1876, er rik på oktylforbindelser: i en tyrkisk prøve besto halvparten av den av oktanol.⁴⁸⁴⁹

Bruk

Barszcz

De gjærede bladene og stilkene er først registrert i 1595, av Marcin av Urzędów, som beskrev bjørnekjeks surnet på polsk vis som godt mot feber og tørste, å spises med egg og smør på dager uten kjøtt. To år senere skrev John Gerard at folket i Polen og Litauen brygget en drikk av den med gjær og drakk den i stedet for øl.⁵⁵⁰ I 1613 beskrev den polske urteboksforfatteren Syrennius planten som kjent for alle i Polen, Ruthenia, Litauen og Samogitia; bladene ble sanket i mai og suppa ble laget alene eller med kylling, egg, fløte eller hirse. På 1600-tallet ble den servert til professorene ved Jagiellonske universitet i Kraków hver onsdag i fasten, og som hovedsuppe til påske.⁵

For å lage den ble unge blader og stilker dekket med varmt vann og latt stå noen dager for å surne. Adam Maurizio, en mathistoriker, kalte den slavernes viktigste gjærede suppe, og Łukasz Łuczaj og Wojciech Szymański kaller bjørnekjeks den siste melkesyregjærede viltvoksende grønnsaken i Polen.⁵

Innen det attende århundre var suppa blitt en sjelden mat for de fattige. I 1783 skrev en polsk naturforsker at almuen laget en suppe kalt barszcz av bjørnekjeks, og i 1799 ble litauiske landsbyboere beskrevet mens de gjærte eller tørket de unge bladene. Rødbetsuppe tok dens plass og dens navn; den siste registreringen fra Litauen er fra 1845.⁵den sivet nedover Bjørnekjeks-barszcz overlevde i noen få landsbyer: i Straconka, i Beskidene, laget en kvinne født i 1880 den fram til 1940- eller 1950-tallet, og i Rabka-Zdrój var de grønne delene nødsmat før første verdenskrig.⁵⁵¹ I 1883 rapporterte fortsatt halvparten av de tolv korrespondentene fra det som nå er Hviterussland, at de brukte planten i sure supper.²³

Andre steder

I Sibir, ifølge J. G. Gmelin som gjenfortalt i en viktoriansk flora, ble de skrellede stilkene spist, stilkene ble tørket til det dannet seg et sukkerholdig stoff på dem, og det ble destillert en brennevin av dem som Gmelin fant mer behagelig enn brennevin av korn; hvilken bjørnekjeks han beskrev, er usikkert.²¹ I deler av England ble bladene sanket til griser, og i Somerset «samlet i stort omfang» til dem.¹⁹²¹ I Aberdeenshire ga en gammel kvinne kyrne sine en kurvfull hver kveld i sesongen og krediterte den for melken morgenen etter.¹⁹

Den samme viktorianske floraen syntes de unge skuddene smakte som asparges og beklaget at planten, alminnelig ansett som et skadelig ugress, ikke ble spist mer: den «kunne virkelig bli nyttig anvendt, om vår bondestand var bedre opplyst».²¹ Sankere spiser fortsatt skuddene, og bruker frøet som et krydder.⁵² I Romania selges planten i kosttilskudd for potens, fruktbarhet og hormonbalanse; tre testede tinkturer ville gi opptil 13 ganger den daglige dosen furanokumariner forfatterne brukte som terskelverdi.⁴² En oversiktsartikkel fra 2023, finansiert av Den europeiske unions gjenopprettingsprogram, foreslo å domestisere den som en ny kommersiell vekst.⁵²de fattiges suppe, framtidens handelsvare

På gårder er den en blandet velsignelse. De unge bladene er næringsrike og lett fordøyelige, men de blir snart vedaktige og smuldrer bort under høyonna, og i mengde har planten ingen verdi som fôr og fortrenger bedre fôrplanter.²⁴ Et plantevernmiddel under utvikling for gressmark fører den opp blant de skjermplantene som er vanskelige å bekjempe.⁵³

Status

Bjørnekjeks er livskraftig i Storbritannia og er ikke truet i Tyskland.²⁷² Den står verken på Den europeiske unions liste over fremmede arter eller i Schedule 9 til Wildlife and Countryside Act, som begge navngir kjempebjørnekjeks.⁴⁵⁴

Se også

• Kjempebjørnekjeks
• Sosnowsky-bjørnekjeks
• Tromsøpalme
• Heracleum
• Skjerm
• Furanokumarin

Footnotes

1. Natural History Museum, London. Linnaean Plant Name Typification Project: records for Heracleum. Retrieved 26 September 2026. ↩ ↩²

2. Bundesamt für Naturschutz. “Heracleum sphondylium L.”. FloraWeb. Retrieved 26 September 2026. ↩ ↩² ↩³ ↩⁴ ↩⁵ ↩⁶ ↩⁷

3. Castroviejo, S. (2003). “Heracleum L.”. In Nieto Feliner, G.; et al. (eds.). Flora iberica. 10: 365–368. Madrid: Real Jardín Botánico, CSIC. ↩ ↩² ↩³ ↩⁴ ↩⁵ ↩⁶ ↩⁷ ↩⁸ ↩⁹

4. Commission Implementing Regulation (EU) 2016/1141 of 13 July 2016 adopting a list of invasive alien species of Union concern, consolidated text of 2 August 2022. ↩ ↩²

5. Łuczaj, Ł.; Szymański, W. M. (2007). “Wild vascular plants gathered for consumption in the Polish countryside: a review”. Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine. 3: 17. doi:10.1186/1746-4269-3-17. ↩ ↩² ↩³ ↩⁴ ↩⁵ ↩⁶

6. Brückner, A. (1927). Słownik etymologiczny języka polskiego. Kraków. p. 17, s.v. barszcz. ↩ ↩² ↩³

7. Vasmer, M. Etimologicheskii slovar’ russkogo yazyka [Etymological dictionary of the Russian language]. Trans. O. N. Trubachev. 1: 198, s.v. borshch. ↩ ↩² ↩³

8. Linnaeus, C. (1753). Species Plantarum. 1: 249. Stockholm: Laurentius Salvius. doi:10.5962/bhl.title.669. ↩

9. Liddell, H. G.; Scott, R.; Jones, H. S. (1940). A Greek–English Lexicon. Oxford: Clarendon Press. s.v. σφονδύλιον. ↩

10. Brummitt, R. K. (1968). “Heracleum L.”. In Tutin, T. G.; et al. (eds.). Flora Europaea. 2: 364–366. Cambridge University Press. Read in the Flora Europaea database, Royal Botanic Garden Edinburgh. ↩

11. Govaerts, R. (2026). The World Checklist of Vascular Plants. Royal Botanic Gardens, Kew. doi:10.15468/6h8ucr. Retrieved 26 September 2026. ↩ ↩² ↩³

12. Brummitt, R. K. (1971). “Relationship of Heracleum lanatum Michx. of North America to H. sphondylium L. of Europe”. Rhodora. 73: 578–584. ↩ ↩² ↩³

13. Stewart, F.; Grace, J. (1984). “An experimental study of hybridization between Heracleum mantegazzianum Somm. & Levier and H. sphondylium L. subsp. sphondylium (Umbelliferae)”. Watsonia. 15: 73–83. ↩ ↩² ↩³ ↩⁴ ↩⁵ ↩⁶ ↩⁷

14. Weimarck, G.; Stewart, F.; Grace, J. (1979). “Morphometric and chromatographic variation and male meiosis in the hybrid Heracleum mantegazzianum × H. sphondylium (Apiaceae) and its parents”. Hereditas. 91 (1): 117–127. doi:10.1111/j.1601-5223.1979.tb01651.x. ↩

15. Grace, J.; Nelson, M. (1981). “Insects and their pollen loads at a hybrid Heracleum site”. New Phytologist. 87 (2): 413–423. doi:10.1111/j.1469-8137.1981.tb03212.x. ↩

16. Stace, C. A.; Preston, C. D.; Pearman, D. A. “Heracleum sphondylium × mantegazzianum”. In: BSBI Online Plant Atlas 2020. Botanical Society of Britain and Ireland. ↩

17. Alm, T.; Hegre, H.; Solstad, H.; et al. (2023). “Tromsøpalme Heracleum persicum: vurdering av økologisk risiko”. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. ↩

18. Turner, W. (1548). The Names of Herbes. Ed. J. Britten (1881). London: English Dialect Society. p. 76. ↩

19. Britten, J.; Holland, R. (1886). A Dictionary of English Plant-Names. London: Trübner, for the English Dialect Society. ↩ ↩² ↩³ ↩⁴ ↩⁵

20. Harper, D. “hogweed”. Online Etymology Dictionary. Retrieved 26 September 2026. ↩

21. Syme, J. T. B., ed. (1865). English Botany. 3rd ed. 4: 154–155, with the popular account by Mrs Lankester. London: Robert Hardwicke. ↩ ↩² ↩³ ↩⁴ ↩⁵ ↩⁶ ↩⁷

22. Kolosova, V.; Svanberg, I.; Kalle, R.; et al. (2017). “The bear in Eurasian plant names: motivations and models”. Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine. 13: 14. doi:10.1186/s13002-016-0132-9. ↩

23. Łuczaj, Ł.; Köhler, P.; Pirożnikow, E.; Graniszewska, M.; Pieroni, A.; Gervasi, T. (2013). “Wild edible plants of Belarus: from Rostafiński’s questionnaire of 1883 to the present”. Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine. 9: 21. doi:10.1186/1746-4269-9-21. ↩ ↩²

24. Arbeitsgemeinschaft zur Förderung des Futterbaues. “Bärenklau, Wiesen- (Heracleum sphondylium)”. eAGFF: Fachwissen im Futterbau. Retrieved 26 September 2026. ↩ ↩² ↩³ ↩⁴ ↩⁵

25. Zych, M. (2002). “Pollination biology of Heracleum sphondylium L. (Apiaceae): the advantages of being white and compact”. Acta Societatis Botanicorum Poloniae. 71 (2): 163–170. doi:10.5586/asbp.2002.019. ↩

26. Kleyer, M.; Bekker, R. M.; Knevel, I. C.; et al. (2008). “The LEDA Traitbase: a database of life-history traits of the Northwest European flora”. Journal of Ecology. 96 (6): 1266–1274. doi:10.1111/j.1365-2745.2008.01430.x. ↩ ↩² ↩³

27. Watson, M. F.; Mountford, J. O. “Heracleum sphondylium L.”. In: BSBI Online Plant Atlas 2020. Botanical Society of Britain and Ireland. Retrieved 26 September 2026. ↩ ↩² ↩³ ↩⁴ ↩⁵

28. Hill, M. O.; Preston, C. D.; Roy, D. B. (2004). PLANTATT: Attributes of British and Irish Plants. Huntingdon: Centre for Ecology & Hydrology. ↩

29. Jauzein, P.; Mansour, A. (1992). “Principaux facteurs de la germination de Heracleum sphondylium L.: importance de l’oxygène”. Agronomie. 12 (1): 85–96. doi:10.1051/agro:19920108. ↩ ↩²

30. Stokes, P. (1952). “A physiological study of embryo development in Heracleum sphondylium L. I. The effect of temperature on embryo development”. Annals of Botany. 16 (3): 441–447. doi:10.1093/oxfordjournals.aob.a083326. ↩

31. Roberts, H. A. (1979). “Periodicity of seedling emergence and seed survival in some Umbelliferae”. Journal of Applied Ecology. 16 (1): 195. doi:10.2307/2402738. ↩

32. Rodwell, J. S., ed. (1992). “Arrhenatherum elatius grassland”. British Plant Communities. 3: 32–42. Cambridge University Press. doi:10.1017/9780521391665.005. ↩

33. Čámská, K.; Skálová, H. (2012). “Effect of low-dose N application and early mowing on plant species composition of mesophilous meadow grassland (Arrhenatherion) in Central Europe”. Grass and Forage Science. 67 (3): 403–410. doi:10.1111/j.1365-2494.2012.00858.x. ↩

34. Zych, M. (2007). “On flower visitors and true pollinators: the case of protandrous Heracleum sphondylium L. (Apiaceae)”. Plant Systematics and Evolution. 263 (3–4): 159–179. doi:10.1007/s00606-006-0493-y. ↩

35. Zych, M. (2006). “Diurnal activity of the key pollinators of Heracleum sphondylium L. (Apiaceae)”. Acta Agrobotanica. 59 (1): 279–288. doi:10.5586/aa.2006.029. ↩

36. Lukas, K.; Dötterl, S.; Ayasse, M.; Burger, H. (2020). “Olfactory and visual floral signals of Hedera helix and Heracleum sphondylium involved in host finding by nectar-foraging social wasps”. Frontiers in Ecology and Evolution. 8: 571454. doi:10.3389/fevo.2020.571454. ↩

37. Rodwell, L. E.; Day, J. J.; Foster, C. W.; Holloway, G. J. (2018). “Daily survival and dispersal of adult Rhagonycha fulva (Coleoptera: Cantharidae) in a wooded agricultural landscape”. European Journal of Entomology. 115: 432–436. doi:10.14411/eje.2018.043. ↩

38. Bürki, C.; Nentwig, W. (1997). “Vergleichende Untersuchungen von herbivoren Insekten an Heracleum sphondylium und H. mantegazzianum in der Schweiz”. Entomologia Generalis. 22 (2): 147–155. doi:10.1127/entom.gen/22/1997/147. ↩

39. Harvey, J. A.; Gols, R.; Smith, B.; Ode, P. J. (2019). “Invasive moth facilitates use of a native food plant by other native and invasive arthropods”. Ecological Research. 34 (5): 659–666. doi:10.1111/1440-1703.12035. ↩

40. Bem, F.; Murant, A. F. (1979). “Transmission and differentiation of six viruses infecting hogweed (Heracleum sphondylium) in Scotland”. Annals of Applied Biology. 92 (2): 237–242. doi:10.1111/j.1744-7348.1979.tb03869.x. ↩

41. Weimarck, G.; Nilsson, E. (1980). “Phototoxicity in Heracleum sphondylium”. Planta Medica. 38 (2): 97–111. doi:10.1055/s-2008-1074844. ↩

42. Laczkó Zöld, E.; Kis, C.; Nagy-György, E.; Domokos, E.; Ferencz, E.; Szabó, Z.-I. (2025). “Fast determination of furocoumarins in food supplements containing Heracleum sphondylium L. using capillary electrophoresis”. Foods. 14 (13): 2348. doi:10.3390/foods14132348. ↩ ↩²

43. Shtratnikova, V. Yu.; Bogdanov, V. P.; Schelkunov, M. I.; et al. (2025). “Furanocoumarins in two European species of Heracleum: transcriptomic and metabolomic study”. BMC Plant Biology. 25: 1091. doi:10.1186/s12870-025-07042-3. ↩

44. Qadripur, S. A.; Gründer, K. (1975). “[Case contribution on a group affliction with photodermatitis bullosa striata pratensis (Oppenheim)]”. Der Hautarzt. 26 (9): 495–497. PMID 1184393. ↩

45. Ippen, H. (1984). “[Photodermatitis bullosa generalisata]”. Dermatosen in Beruf und Umwelt. 32 (4): 134–137. PMID 6383757. ↩

46. Ippen, H. (1990). “[Phytophotodermatitis caused by plant trimming (edger’s rash)]”. Dermatosen in Beruf und Umwelt. 38 (6): 190–192. PMID 2149100. ↩

47. Chen, Y.; Quinn, J. C.; Weston, L. A.; Loukopoulos, P. (2019). “The aetiology, prevalence and morbidity of outbreaks of photosensitisation in livestock: a review”. PLOS ONE. 14 (2): e0211625. doi:10.1371/journal.pone.0211625. ↩

48. Möslinger, W. (1876). “Ueber das ätherische Oel der Früchte von Heracleum sphondylium und einige neue Octylderivate”. Berichte der Deutschen Chemischen Gesellschaft. 9 (1): 998–1008. doi:10.1002/cber.187600901294. ↩

49. İşcan, G.; Demirci, F.; Kürkçüoğlu, M.; Kıvanç, M.; Başer, K. H. C. (2003). “The bioactive essential oil of Heracleum sphondylium L. subsp. ternatum (Velen.) Brummitt”. Zeitschrift für Naturforschung C. 58 (3–4): 195–200. doi:10.1515/znc-2003-3-410. ↩

50. Gerard, J. (1597). The Herball or Generall Historie of Plantes. London: John Norton. p. 856. ↩

51. Łuczaj, Ł. (2008). “Archival data on wild food plants used in Poland in 1948”. Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine. 4: 4. doi:10.1186/1746-4269-4-4. ↩

52. Matarrese, E.; Renna, M. (2023). “Prospects of hogweed (Heracleum sphondylium L.) as a new horticultural crop for food and non-food uses: a review”. Horticulturae. 9 (2): 246. doi:10.3390/horticulturae9020246. ↩ ↩²

53. Schulz, T.; Kunz, A.; Bonin, J. (2020). “Control of Umbelliferae in grassland and pasture, a new herbicide containing Arylex™ active”. Julius-Kühn-Archiv. 464. doi:10.5073/jka.2020.464.022. ↩

54. Wildlife and Countryside Act 1981 (c. 69), s. 14 and Schedule 9. ↩