Sosnowsky-bjørnekjeks

Denne artikkelen handler om arten. For de invaderende kjempebjørnekjeksene generelt, se Kjempebjørnekjeks. For slekten, se Heracleum.

Sosnowsky-bjørnekjeks (Heracleum sosnowskyi; russisk борщевик Сосновского, «borsjtsjevik Sosnovskogo») er en kjempebjørnekjeks hjemmehørende i Kaukasus. Fra 1947 ble den tatt i dyrking i Sovjetunionen som en høytytende silovekst, og på 1960-tallet ble frøet dens sendt til gårder over hele landet.¹ Avlingen skuffet: sevjen ga brannskader til dem som håndterte den, og lukten satte seg i melken og kjøttet til dyrene som spiste den.¹² Dyrkingen stanset på 1980-tallet, og på 1990-tallet, da kollektivbruket i landbruket brøt sammen og åkrene ble forlatt, spredte planten seg ute av kontroll.¹³

Den er nå blant de mest problematiske invaderende plantene i Russland, de baltiske statene, Hviterussland og Polen. Den europeiske union fører den opp som en fremmed art av unionsbetydning.⁴ I Russland ble den registrerte sorten strøket fra det statlige sortsregisteret i 2012 for å ha mistet sin økonomiske nytteverdi, og i 2015 ble planten offisielt omklassifisert fra vekst til ugress.⁵ Rosselkhoznadzor, det russiske landbrukstilsynet, har kalt den et silo-«mirakel» som ikke rettferdiggjorde tilliten som ble vist det.⁶det rettferdiggjorde ikke tilliten som ble vist det

Taksonomi

Arten ble navngitt i 1944 av botanikeren Ida P. Mandenova, fra materiale samlet i Meskheti, Georgia.⁷¹ Den er oppkalt etter den kaukasiske botanikeren Dmitrij Ivanovitsj Sosnovskij, hvis levetid oppgis som 1885–1952 av enkelte kilder og 1886–1953 av andre.⁷ Mandenova plasserte den sammen med kjempebjørnekjeks, H. mantegazzianum, i seksjonen Pubescentia av slekten.¹

Den er mindre enn kjempebjørnekjeks, opptil om lag 3 m høy, med mindre dypt delte blader.⁸ I sitt naturlige utbredelsesområde vokser den i det østlige og sentrale Kaukasus, fra Dagestan og Kabardino-Balkaria gjennom Georgia til det nordlige Armenia og det nordøstlige Tyrkia.¹ Genomet dens, sekvensert i 2023, inneholder 55 106 gener, langt flere enn de 25 000–35 000 som er vanlig hos planter.⁹

Hvorvidt den sovjetiske avlingsplanten i det hele tatt var Sosnowsky-bjørnekjeks, er blitt stilt spørsmål ved. DNA-strekkoder av invaderende planter fra rundt Kirovsk og Syktyvkar, de to stedene der innføringen begynte, samsvarte med kjempebjørnekjeks, H. mantegazzianum; forfatterne antyder at de to artene hybridiserte på de første forsøksfeltene.¹⁰¹¹ Kjempebjørnekjeks ble selv utprøvd i Sovjetunionen i mindre skala.¹ Hvis identifiseringen holder, var den sovjetiske fôrveksten og den viktorianske hageprydplanten den samme arten. Se Heracleum § Navn.

Historie

Innføring

Søket etter planten begynte i det russiske historikere av episoden kaller de harde etterkrigsårene, da Sovjetunionen søkte å gjenreise og øke landbrukets produktivitet så raskt som mulig.¹ Gården ved Den polar-alpine botaniske hage i Kirovsk, på Kolahalvøya, hadde vært den første i sovjetisk praksis til å lage silofôr av flerårige urter.¹ I 1946 fikk A. A. Martsjenko i oppdrag å sammenligne slike urter, og Sosnowsky-bjørnekjeks ga mest biomasse.¹² I 1947 ble planter fra nær Naltsjik, i Kabardino-Balkaria, brakt til hagen for utprøving som silovekst.¹¹⁰

Arbeidet spredte seg utover. I 1951 eller 1952 gikk frø til Biologisk institutt i Syktyvkar, i Republikken Komi, som ble det all-sovjetiske senteret for innføring av nye silovekster.¹¹⁰ Flere sentre fulgte nær Leningrad, i Naltsjik, der foredlere forsøkte å frembringe sorter som ikke ga brannskader, i Lobnja nær Moskva fra 1959, og på 1970-tallet ved Timirjazev-landbruksakademiet. I 1956 ble planten satt på listen for utprøving i pilotskala.¹

Historikere av innføringen skiller mellom fire stadier: lokale forsøk fra slutten av 1940-tallet, masseinnføring fra slutten av 1950-tallet, fullføring fra midten av 1970-tallet, og ukontrollert invasjon fra 1990-tallet.¹³

Masseutplanting

Etter Ozerova & Krivosheina (2018), Shadrin et al. (2023) og det latviske miljødepartementet (2007).

Fra 1960-tallet ble planten dyrket i masseskala over hele Sovjetunionen, selv om sevjen allerede var kjent for å gi brannskader.¹ Fra 1962 til 1966 alene ble 5 500 kg frø av de nye silovekstene, bjørnekjeks blant dem, sendt fra Syktyvkar til nærmere 1 500 gårder.¹⁰ I Latvia ble den første produksjonssåingen gjort i 1968 på sovkhosen Barkava, fra et halvt kilo frø; det første jordet dekket 0,2 ha, og innen slutten av 1970-tallet dyrket gården 40 ha.¹⁴ Avlingen ble også dyrket i de andre baltiske republikkene, Ukraina, Hviterussland, Moldova og Kirgisistan.¹

Det totale arealet vil aldri bli kjent: sovjetisk landbruksstatistikk registrerte bjørnekjeks sammen med andre silovekster.¹ Noe av spredningen fulgte forskningens behov snarere enn gårdenes. I Rzjev-distriktet i Kalinin oblast, der 140 ha ble tilplantet og frø ble sendt til seksti adresser, knytter historikere plantens senere spredning til flere oblaster til doktoravhandlingsforskning ved Timirjazev-akademiet.¹

Foredlere forsøkte å fjerne brannskadeevnen. Ifølge I. F. Satsyperova, hvis samling ved Det botaniske institutt Komarov sammenlignet tretti arter av Heracleum, fortsatte foredlingen av Sosnowsky-bjørnekjeks inn på 1980-tallet og førte ikke fram, fordi produksjonen av fotodynamiske furanokumariner er en dominant egenskap.¹ En sort, «Severjanin», ble likevel registrert.⁵

Problemer

Brannskadene var kjent fra 1950-tallet.¹ Tidlige fôringsforsøk fant ingen skade på dyrene, og kyr fôret med siloen ga mer melk.¹² Senere arbeid var mindre oppmuntrende. Tidlig på 1980-tallet ble det vist at furanokumariner overlever i silofôr og svekker den melkesyregjæringen som bevarer det; plantens lukt gikk over i kjøtt og melk; og kyrne spiste bjørnekjekssilo dårlig når de hadde noe annet.¹ I de baltiske statene førte anissmaken i melken og faren for mennesker og fe til at plantasjene ble forlatt.²

Forlatelse og spredning

Dyrkingen stanset på 1980-tallet, og forskningen på avlingsplanten ble trappet ned i andre halvdel av tiåret.¹³ Forvillede planter var funnet nær Moskva allerede i 1948, og rømninger ble sett overalt fra 1970-tallet.¹

Den store ekspansjonen kom på 1990-tallet. Med det russiske forfattere beskriver som ødeleggelsen av agroindustrikomplekset, gikk spredningen ut av kontroll og fikk karakter av en økologisk katastrofe.¹ Landbruksforetak brøt sammen, regelmessig slått opphørte, og åkrene ble til ødemark, som planten okkuperte, og spredte seg langs veiene.³ Omkring tjue år gikk mellom spredningen inn i byer og landsbyer og de første offisielle bekjempelsestiltakene. Den er registrert i 54 av Russlands føderale subjekter, og har siden 2005 blitt funnet utenfor jordbruksland i Sibir.¹⁵sådd av planen, spredt av dens fravær

Utbredelse

Kilder: Dalke et al. (2018); Rosselkhoznadzor (2023, 2025); Lukitsjeva (2014); EPPO; den latviske plantevernstjenesten; Jodaugienė et al. (2018); det estiske miljøstyret; Hviterusslands naturressursdepartement (2023).

Påstander i populærpressen om titalls millioner hektar¹⁶ ligger langt over alt som er målt i felt.¹⁵

Bekjempelse og lov

De offentlige kontraktene for kartlegging og utrydding av planten i Russland mellom 2011 og 2017 kostet 314 millioner rubler; Leningrad, Moskva og Vologda oblast sto for ni tideler av arealet som ble behandlet.¹⁵

Russland fjernet planten fra den nasjonale klassifikatoren for landbruksprodukter fra 1. januar 2015, slik at den mistet status som vekst, og la den til i bransjeklassifikatoren for ugress samme år.⁵ Den er ikke en karanteneskadegjører.⁶ Siden 1. mars 2026 har en føderal lov pålagt grunneiere å utrydde farlige fremmede planter på sin grunn, med tap av grunnen som straff. Loven definerer slike planter som dem hvis spredning truer miljøet, menneskers helse og biologisk mangfold, og skader bestemte sektorer av økonomien; listene utarbeides av hver region.¹⁷ I Moskva oblast har bøter på opptil en million rubler vært gjeldende siden 2018. I 2025 erstattet oblasten boten for privatpersoner med en fast sats på 5 000 rubler, og fant det gamle spennet uforholdsmessig i forhold til kostnaden ved å fjerne planten.¹⁸¹⁹

I Latvia, der et fagpaper fra 1986 hadde kalt planten en «botanisk mårhund»,¹⁴ ble et nasjonalt program for 2006–2012 kostnadsberegnet til 15,35 millioner lats.²⁰ Siden 2008 har eiere av angrepet mark måttet registrere den, sende inn en bekjempelsesplan, fortsette til bestanden er borte, og overvåke i minst fem år. En blomstrende plante med utviklet skjerm regnes som bevis på at bekjempelse ikke ble utført.²¹ Estland besluttet å utrydde planten i 2003,²² og Litauen har oppført den for obligatorisk bekjempelse siden 2001.²³

Den europeiske union satte Sosnowsky-bjørnekjeks på sin liste over fremmede arter av unionsbetydning i 2016; den kan ikke lenger holdes, dyrkes, selges eller settes ut.⁴ Mårhunden ble lagt til på samme liste året etter.²⁴

I kulturen

I polsk- og russiskspråklig journalistikk kalles planten iblant «Stalins hevn», etter beslutningen fra 1947; opphavet til kallenavnet er udokumentert.²⁵ Den polske kunstneren Liliana Zeic stilte i 2017 ut en plante i et glasskap under den tittelen.²⁶ I Moskva la Et Cetera-teatrets oppsetning fra 2019 av Mykola Kulisjs skuespill Blessed Island sin andre akt til en øy overgrodd med vakker, men giftig bjørnekjeks.²⁵

Se også

• Kjempebjørnekjeks
• Heracleum
• Furanokumarin
• Bekjempelse av kjempebjørnekjeks

Footnotes

1. Ozerova, N. A.; Krivosheina, M. G. (2018). “Patterns of secondary range formation for Heracleum sosnowskyi and H. mantegazzianum on the territory of Russia”. Russian Journal of Biological Invasions. 9 (2): 155–162. doi:10.1134/S2075111718020091. ↩ ↩² ↩³ ↩⁴ ↩⁵ ↩⁶ ↩⁷ ↩⁸ ↩⁹ ↩¹⁰ ↩¹¹ ↩¹² ↩¹³ ↩¹⁴ ↩¹⁵ ↩¹⁶ ↩¹⁷ ↩¹⁸ ↩¹⁹ ↩²⁰ ↩²¹ ↩²²

2. Nielsen, C.; Ravn, H. P.; Nentwig, W.; Wade, M., eds. (2005). The Giant Hogweed Best Practice Manual: Guidelines for the management and control of an invasive weed in Europe. Hørsholm: Forest & Landscape Denmark. ISBN 87-7903-209-5. ↩ ↩²

3. Luneva, N. N. (2014). “Borshchevik Sosnovskogo v Rossiiskoi Federatsii” [Heracleum sosnowskyi in the Russian Federation]. Zashchita i Karantin Rastenii. 2014 (3): 12–18. ↩ ↩² ↩³

4. Commission Implementing Regulation (EU) 2016/1141 of 13 July 2016 adopting a list of invasive alien species of Union concern. Official Journal of the European Union L 189: 4. ↩ ↩²

5. Luneva, N. N.; Konechnaya, G. Yu.; Smekalova, T. N.; Chukhina, I. G. (2018). “On status of Heracleum sosnowskyi Manden. on the territory of Russian Federation”. Vestnik Zashchity Rastenii. 3 (97): 10–15. doi:10.31993/2308-6459-2018-3(97)-10-15. ↩ ↩² ↩³

6. Rosselkhoznadzor (14 July 2023). “Borshchevik Sosnovskogo: kak borot’sya s neopravdavshim doveriya silosnym chudom”. Retrieved 26 September 2026. ↩ ↩²

7. International Plant Names Index. Heracleum sosnowskyi Manden., Zametki Sist. Geogr. Rast. 12: 17 (1944); author records for Mandenova and Sosnowsky. Retrieved 26 September 2026. ↩ ↩²

8. EPPO Global Database. “Heracleum sosnowskyi: datasheet”. Retrieved 26 September 2026. ↩

9. Schelkunov, M. I.; Shtratnikova, V. Yu.; Klepikova, A. V.; et al. (2024). “The genome of the toxic invasive species Heracleum sosnowskyi carries an increased number of genes despite absence of recent whole-genome duplications”. The Plant Journal. 117 (2): 449–463. doi:10.1111/tpj.16500. ↩

10. Shadrin, D.; Dalke, I.; Zakhozhiy, I.; Shilnikov, D.; Kozhin, M.; Chadin, I. (2023). “Heracleum sosnowskyi or Heracleum mantegazzianum? DNA-based identification of invasive hogweeds (Apiaceae) in two key regions of the species’ invasion history in the territory of the former Soviet Union”. Research Square (preprint). doi:10.21203/rs.3.rs-3296382/v1. ↩ ↩² ↩³ ↩⁴

11. Shadrin, D. M.; Dalke, I. V.; Zakhozhiy, I. G.; et al. (2024). “DNA barcode marker analysis of Heracleum sosnowskyi Manden. and Heracleum mantegazzianum Sommier & Levier (Apiaceae) from European Russia”. Russian Journal of Biological Invasions. 15 (3): 416–431. doi:10.1134/S2075111724700309. ↩

12. Osipova, E. S.; Gladkov, E. A.; Tereshonok, D. V. (2026). “Heracleum sosnowskyi Manden. in the context of sustainable development: an aggressive invasive species with potential for utilisation in the extraction of furanocoumarins and essential oils”. Journal of Xenobiotics. 16 (1): 6. doi:10.3390/jox16010006. ↩ ↩²

13. Krivosheina, M. G.; Ozerova, N. A. (2019). “Introduction of Sosnowsky’s hogweed as a cause of landscape transformation”. IOP Conference Series: Earth and Environmental Science. 350: 012013. doi:10.1088/1755-1315/350/1/012013. ↩

14. Latvian Ministry of Environment; Ministry of Agriculture; et al. (2007). Latvānis, tā izplatības ierobežošana. Informatīvs materiāls [Hogweed and restricting its spread]. Riga. ↩ ↩²

15. Dalke, I. V.; Chadin, I. F.; Zakhozhiy, I. G. (2018). “Control of Sosnowskyi’s hogweed (Heracleum sosnowskyi Manden.) invasion on the territory of the Russian Federation”. Russian Journal of Biological Invasions. 9 (4): 331–344. doi:10.1134/S2075111718040045. ↩ ↩² ↩³

16. Tkachenko, K. G. (30 September 2020). “Borshchevik Sosnovskogo: rastenie-terminator ili kul’tura budushchego”. Kommersant Nauka. 24. ↩

17. Federal Law of the Russian Federation of 31 July 2025 No. 294-FZ “On amendments to the Land Code of the Russian Federation and certain legislative acts of the Russian Federation”. Official publication. ↩

18. Law of Moscow Oblast of 27 August 2018 No. 139/2018-OZ. Summary: Garant.ru. Retrieved 26 September 2026. ↩

19. Garant.ru (15 May 2025). “Fiksirovanny shtraf za nalichie na uchastke borshchevika vveli v Podmoskov’e”. Retrieved 26 September 2026. ↩

20. Cabinet of Ministers of Latvia, Order No. 426 of 6 June 2006, “Par Latvāņu izplatības ierobežošanas programmu 2006.–2012. gadam”. Latvijas Vēstnesis 90. likumi.lv. ↩

21. Cabinet of Ministers of Latvia, Regulation No. 559 of 14 July 2008, “Invazīvās augu sugas – Sosnovska latvāņa – izplatības ierobežošanas noteikumi”. likumi.lv. ↩

22. Estonian Environmental Board. “Hogweeds”. Loodusveeb. Retrieved 26 September 2026. ↩

23. Jodaugienė, D.; Marcinkevičienė, A.; Sinkevičienė, A. (2018). “Control of Heracleum sosnowskyi in Lithuania”. Julius-Kühn-Archiv. 458: 275–280. doi:10.5073/jka.2018.458.039. ↩

24. Commission Implementing Regulation (EU) 2017/1263 of 12 July 2017 updating the list of invasive alien species of Union concern. Official Journal of the European Union L 182: 37. ↩

25. Posner, L. (12 August 2020). “Can creativity kill the toxic plant known as Stalin’s Revenge?”. The Calvert Journal. Archived from the original. ↩ ↩²

26. Zeic, L. (2017). Stalin’s Revenge. Artist’s page, archived. ↩