Skjermplantefamilien

«Umbelliferae» omdirigerer hit. For blomsterstanden som ga familien navnet sitt, se Skjerm. For slekten bjørnekjeksene tilhører, se Heracleum.

Skjermplantefamilien (Apiaceae), også kalt Umbelliferae eller gulrotfamilien, er en familie av blomsterplanter i ordenen Apiales. Medlemmene, skjermplantene, er for det meste aromatiske urter, ofte med hule stengler, og som regel med delte blader hvis stilker skjeder stengelen ved grunnen. Blomstene sitter typisk i sammensatte skjermer, og den tørre frukten deler seg i to halvdeler, hver med ett frø.¹²³ Kews World Checklist of Vascular Plants godtar 457 slekter og 4 028 arter, men andre publiserte opptellinger avviker sterkt.⁴ Familien vokser over hele verden og er mest artsrik i den nordlige halvkulens tempererte strøk.¹

Familien både nærer og forgifter: en flora over Irak kaller den «av betydelig økonomisk verdi», med dødelige gifter blant artene så vel som matplanter.⁵ Den gir grønnsaker som gulrot, pastinakk og selleri, og urter og krydder som persille, dill, fennikel, koriander, spisskummen, karve og anis;² Kina alene dyrker om lag to femtedeler av verdens gulrøtter og neper.⁶ Den omfatter også giftkjeks, hvis alkaloider er nervegifter,⁷ selsnepeartene, regnet blant de giftigste plantene i Nord-Amerika og Storbritannia,⁸ og kjempebjørnekjeks og vill pastinakk, som gir brannskader på hud som har vært i kontakt med dem og deretter utsettes for sollys.⁹¹⁰

Silphium, en tapt plante fra det gamle Kyrenaika med en stengel som hos Ferula, er blitt identifisert med flere skjermplanter, men ingen med sikkerhet.¹¹¹²¹³ Saften, ifølge Plinius, ble veid opp mot sølv. På hans tid, det første århundret e.Kr., var planten ikke lenger å finne i Kyrenaika, og en oversikt fra 2026 kaller forsvinningen det første tilfellet av menneskeskapt planteutryddelse i skriftlig historie.¹⁴¹⁵

Taksonomi

Størrelse

Opptellingene av familien varierer med kilden. World Checklist of Vascular Plants, i versjonen av 4. juni 2026, godtar 457 slekter, to av dem hybridslekter, og 4 028 arter, 21 av dem navngitte hybrider.⁴ Den 26. september 2026 oppga Plants of the World Online, Kews nettsted som presenterer listen, 456 slekter på familiens side, og 458 slekter og 4 001 arter gjennom søketjenesten.¹⁶ Andre publiserte anslag går fra 2 850 til 3 820 arter, og fra «mer enn 200» slekter til 466.¹⁷¹¹⁸

De største slektene i World Checklist er Eryngium (265 arter), Ferula (231) og Bupleurum (225); bjørnekjeksslekten, Heracleum, har 93.⁴ En artikkel fra 2025 kaller likevel Ferula familiens største slekt.²¹

Plassering

Klassifikasjonen til Angiosperm Phylogeny Group, APG IV (2016), plasserer Apiaceae i ordenen Apiales, i den campanulide kladen av asteridene, sammen med Pennantiaceae, Torricelliaceae, Griseliniaceae, Pittosporaceae, Araliaceae og Myodocarpaceae. APG IV nummererer sine 416 familier i én sammenhengende rekke, og Apiaceae kommer sist.²² Grensen mot Araliaceae var lenge uklar: molekylært arbeid flyttet Hydrocotyle fra Apiaceae til Araliaceae, og Mackinlaya-gruppen den andre veien.²²³ Apiaceae er som regel urter uten akselblader, med en tørr frukt i to halvdeler; Araliaceae er som regel busker og trær med akselblader, med en bærlignende steinfrukt.²

Underfamilier

Fire underfamilier anerkjennes i dag: Apioideae, Saniculoideae, Azorelloideae og Mackinlayoideae, de to sistnevnte navngitt i 2004.¹⁸²⁴ Apioideae, den største, har om lag 400 slekter og 3 000 arter, blant dem gulrot, persille, spisskummen, koriander og karve.²⁵²⁶ Den gamle underfamilien Hydrocotyloideae har gått i oppløsning: 40 av dens 42 slekter ble undersøkt i 2009, og de falt i minst seks linjer fordelt på Apiaceae og Araliaceae; typeslekten, Hydrocotyle, hører til i Araliaceae.²³ En studie fra 2021, som sekvenserte 234 slekter, bekreftet de fire underfamiliene og fant at Platysace er søstergruppen til alle andre Apiaceae.¹⁸

Navn

Familien har to gyldige navn. Umbelliferae Juss. ble publisert i Genera Plantarum, datert 4. august 1789, og Apiaceae Lindl. i andre utgave av Introduction to the Natural System of Botany, datert 13. juni 1836. Begge er konserverte navn.¹⁶²²

Den botaniske koden, International Code of Nomenclature for algae, fungi, and plants, danner navnet på en familie av navnet til en av dens slekter med endelsen -aceae, «men se art. 18.5». Den artikkelen erklærer ni tradisjonelle navn, «av langvarig bruk», gyldig publisert selv om de ikke er dannet på denne måten, og art. 18.6 godkjenner som alternativer åtte navn dannet fra en slekt på vanlig vis, nomina alternativa.²⁷²²unntatt i kraft av gammel rett Alternativet til Umbelliferae er Apiaceae, fra Apium, sellerislekten, som er typen for begge navnene; andre slike par er Compositae og Asteraceae, Gramineae og Poaceae, og Leguminosae og Fabaceae, et alternativ Leguminosae deler med Papilionaceae.²⁷⁴

I koden er dermed Apiaceae alternativet; i APG IV, som bruker Apiaceae, er det Umbelliferae som opptrer som alternativet, i parentes. APG IV, den første listen i sin serie til å trykke dem, bemerket at Royal Botanic Gardens, Kew, formelt går inn for Compositae og Leguminosae, men bruker Apiaceae, ikke Umbelliferae.²²

Umbelliferae betyr «skjermbærende», av latin umbella, «solskjerm» eller «parasoll», en diminutiv av umbra, «skygge», og -fer, av fero, «jeg bærer».³²⁸²⁹ Apium var det latinske ordet for persille eller selleri.²⁸

Beskrivelse

Skjermplanter er for det meste aromatiske urter; halvbusker, busker og trær er sjeldne, og på Ny-Guinea er Mackinlaya den eneste slekten som danner trær.¹¹⁹ Stenglene er ofte hule mellom nodene, der en stor marg krymper etter hvert som stengelen modnes.¹⁵ Bladene er som regel spredte og sammensatte eller dypt delte; bladstilken skjeder som regel stengelen ved grunnen, og akselblader mangler som regel.¹²

Blomsterstanden er typisk en sammensatt skjerm, der hver stråle ender i en mindre skjerm, småskjermen; sjeldnere er den en enkel skjerm, et hode, som hos Eryngium, eller en kvast.¹⁵²⁶ Blomstene er som regel tvekjønnede og bygd etter en femtallsplan, med en undersittende fruktknute av to fruktblader. Grunnen av griflene er ofte oppsvulmet til et nektarutskillende stylopodium, og de ytre blomstene i en skjerm kan være forstørret, eller «strålende».¹⁵

Ifølge floraen over Irak er blomsterstandene ofte «polygame»: endeskjermen er som regel hermafroditt, eller blandet, og sideskjermene er utelukkende hannlige, eller blandet.⁵ Hos kjempebjørnekjeks har endeskjermen som regel bare hermafroditte blomster, og skjermene av fjerde orden som regel bare hannlige; se Skjerm § Arbeidsdeling.³⁰

Skjermer som etterligner én enkelt blomst, kalt pseudantier, har utviklet seg i underfamilien Apioideae minst 36 ganger, med 46 reverseringer.²⁶ Mange skjermplanter med massive fremvisninger, som Ferula, Heracleum og Angelica, er monokarpe flerårige planter: etter flere sesonger med vekst blomstrer de én gang i livet, med titusenvis av småblomster. Slike fremvisninger, ifølge forfatterne av studien, krever mye ressurser og er «knapt bærekraftige».²⁶

Frukten er en tørr spaltefrukt, også kalt kremokarp, av gresk for «jeg henger» og «frukt». Den deler seg i to delfrukter, hver med ett frø og som regel fem primærribber, som kan være vingete, korkete eller tornete.¹⁵³ Ved modning henger halvdelene fortsatt sammen øverst, i en tynn, ofte kløyvd stilk, karpoforen.³¹ Oljekanaler, vittae (latin for «striper»), løper mellom og under ribbene og på innsiden; de er vanlige, men ikke universelle.³¹⁵³

Skjermplanter produserer flyktige fenylpropanoider, furanokumariner, sesquiterpenkumariner, polyacetylener og ftalider, noen av dem ikke rapportert fra noen annen familie.³² Blant polyacetylenene er de av falcarinol-typen mest utbredt; de forekommer i gulrot, knollselleri, pastinakk og persille og har antibakteriell og soppdrepende virkning;³³³⁴ beslektede, sterkt nevrotoksiske forbindelser kjennetegner de giftige slektene Bupleurum, Cicuta og Oenanthe.³⁵

Nytteplanter

Vekster

De fleste av familiens vekster kom fra Middelhavsområdet og dyrkes nå over hele verden. Neotropikey nevner persille, fennikel, dill, koriander, spisskummen, karve og anis blant urtene og krydderne, og gulrot, pastinakk og selleri blant grønnsakene.²¹⁸ I Neotropis brukes meksikansk koriander, Eryngium foetidum, som erstatning for koriander.²

Produksjon

FAOSTAT, statistikkdatabasen til Food and Agriculture Organization, har ingen egen post for gulrot alene. Den teller gulrot sammen med neper, som ikke er skjermplanter, og har ingen egne poster for selleri eller persille; krydderposten for anis, koriander, spisskummen, karve og fennikel omfatter også stjerneanis og einebær.⁶ I 2024, det siste året, produserte verden anslagsvis 45,1 millioner tonn gulrot og neper på 1,27 millioner hektar, 7,7 ganger så mye som i 1961 og om lag 3,8 prosent av alle primære grønnsaker.⁶

Produksjonen er konsentrert i noen få land. Kina (fastlandet) produserte 19,0 millioner tonn gulrot og neper i 2024, 42 prosent av verdenstotalen, fulgt av Usbekistan med 7,9 prosent og India med 6,1 prosent.⁶ India sto for 2,11 av de 2,67 millioner tonnene i krydderposten, 79 prosent.⁶

Den oransje gulroten

Gulroten ble trolig domestisert i Sentral-Asia, der de ville gulrøttene nærmest de dyrkede kommer fra.³⁶ Europeisk foredling begynte med lilla og gule gulrøtter fra den arabiske verden. Oransje gulrøtter oppsto trolig ved mutasjon fra de gule og deretter ved seleksjon, og «antas gjerne» å stamme fra Nederland; innen det syttende århundret hadde de fortrengt de lilla formene i Europa og Middelhavsområdet.³⁷ Kildene er uenige om tidspunktet: Banga sporet den moderne oransje gulroten til nederlandsk foredling på det attende århundret, World Carrot Museum til nederlandske dyrkere på det sekstende.³⁷³⁸

Historien om at nederlenderne foredlet den oransje gulroten til ære for Vilhelm av Oranien, er en legende. World Carrot Museum, drevet av John Stolarczyk, kaller den «trolig apokryfisk» og sier at det ikke finnes dokumentariske belegg for den. Samme nettsted siterer historikeren Simon Schama for en senere forbindelse: på det attende århundret ble en påfallende utstilling av oransje gulrøtter på torget en tid oppfattet som «en provoserende støttemarkering» for det landsforviste huset Oranien.³⁸ Det engelske ordet carrot har vært et fargeord siden 1670-årene, først for rødlig hår.²⁹

Gulroten i krig

Under andre verdenskrig fremmet det britiske Ministry of Food gulroten. Kampanjen «Dig for Victory» brukte to tegnede maskoter, Doctor Carrot og Potato Pete, og ifølge Stolarczyk oppmuntret ministeriet til så mye ekstra dyrking at landet i 1942 hadde et overskudd på 100 000 tonn gulrot.³⁹planen overoppfylt Disney-tegneren Hank Porter utformet en egen gulrotfamilie, Carroty George, Pop Carrot og Clara Carrot, men myndighetene spredte den ikke i særlig grad. Med sukker rasjonert til åtte unser per voksen i uken, søtet gulrøtter puddinger, kaker og marmelade, og gikk sammen med kålrot i en drikk kalt «carrolade». Lord Woolton, matministeren, kalte det «en matkrig», der hver ekstra rad grønnsaker i kolonihagene sparte skipsfart.³⁹

Selleri som luksus

I det gamle Hellas kronte kranser av selinon, vill selleri eller persille, seierherrene i de isthmiske og nemeiske leker. Slike kranser ble også hengt på graver, og om en dødssyk het det at han «trengte selinon», det vil si at han var nær døden.⁴⁰²⁸ Det ville selleribladet var et ordspillende symbol på myntene fra Selinus på Sicilia.⁴¹

Det engelske ordet celery kom inn i språket på 1660-tallet som «sellery», fra fransk céleri, opprinnelig sceleri d’Italie.²⁹ I 1699 skrev John Evelyn at «Sellery», som tidligere hadde vært «en fremmed hos oss», på grunn av sin «høye og behagelige smak» «alltid ble plassert midt i den store salaten, ved våre store menns bord og ved pretorenes fester, som hele bordets pryd».⁴² Metropolitan Museum of Art har en amerikansk sellerivase i presset glass, datert 1840–50.⁴³

Giftplanter

Giftkjeks

Giftkjeks, Conium maculatum, skylder giftigheten sin piperidinalkaloider, først og fremst koniin og γ-konicein, den mest giftige av de to og den første som dannes. De forekommer i alle de vegetative organene, blomstene og frukten, og har en karakteristisk «musaktig» lukt.⁷⁴⁴ De er nevrotoksiner: døden kommer av åndedrettssvikt, på en måte som minner om kurare, og kronisk inntak hos drektige husdyr gir misdannelser hos fosteret.⁷ Koniin, som blokkerer nikotinerge acetylkolinreseptorer, var det første alkaloidet som fikk sin struktur bestemt og ble syntetisert. Giseke isolerte det i 1826, Hofmann fastslo strukturen i 1881, og Ladenburg syntetiserte det i 1886.⁴⁵

Sokrates’ død

Sokrates døde i 399 f.Kr., og Platon skildrer hans død i Faidon.⁴⁶⁴⁵ Mannen som kommer «bærende på giftbegeret», ber ham gå omkring til beina blir tunge, og deretter legge seg ned. Da Sokrates spør om han kan tømme ut en libasjon fra begeret, er svaret: «Vi tilbereder bare så mye, Sokrates, som vi anser tilstrekkelig.» Senere trykker mannen på foten og beina hans, som har mistet all følelse, «og slik oppover og oppover», til han er kald og stiv. Sokrates’ siste ord gjelder en gjeld: «Kriton, jeg skylder Asklepios en hane; vil du huske å betale gjelden?»⁴⁷ I den greske teksten i denne scenen er middelet bare to pharmakon, «middelet» eller «giften», brakt allerede knust; ordet for giftkjeks, kōneion, forekommer ikke i den.⁴⁷

Om Platon beskrev en ekte giftkjeksforgiftning, er omdiskutert. Dayan hevdet i 2009 at lammelsen som stiger fra føttene, er typisk for giftkjeks, men at den markerte følelsesløsheten ikke er det, og at Platon, som ikke nevner noen vond smak eller mageplager, kan ha gitt en mer «edel» skildring;⁴⁶ i 2024 konkluderte han med at en nær lesning av gresken løser opp mange av avvikene, og at dødsfallet kan godtas som en begrenset kasuistikk på giftkjeksforgiftning.⁴⁸ Hotti og Rischer antyder at drikken kan ha vært en blanding, for eksempel av giftkjeks og opium.⁴⁵

Giftkjeks i Athen og på Keos

Da Fokion ble henrettet i Athen i 318 f.Kr., holdt bøddelen på å knuse giftkjeksen. Middelet ble knapt, og han nektet å knuse mer med mindre han fikk betalt tolv drakmer, «som var prisen for den nødvendige mengden»; Fokion spurte «om en mann ikke engang kunne dø i Athen uten å betale for det privilegiet», og lot en venn betale.⁴⁹brukeren betaler

Teofrast forteller at Thrasyas fra Mantineia laget en gift for «en lett og smertefri død» av safter fra giftkjeks, valmue og andre slike urter, i en svært liten dose. Folket på Keos, legger han til, hadde endret måten de tok giftkjeks på: de fjernet nå skallet, knuste det i en morter, siktet det og drakk det utrørt i vann, «og slik gjøres døden rask og lett».⁵⁰ Ifølge Strabon, som siterer Menander, skal en gammel lov på Keos ha fastsatt «at de over seksti år skulle tvinges til å drikke giftkjeks, for at det skulle være nok mat til de andre».⁵¹overskuddsbefolkningen

Selsneper

Poisonous Plant Research Laboratory ved United States Department of Agriculture kaller selsnepe «den mest voldsomt giftige planten som vokser i Nord-Amerika». En liten mengde forgifter husdyr eller mennesker; giftstoffet, cicutoksin, virker direkte på sentralnervesystemet som et kraftig krampefremkallende middel; og de knollete røttene er den farligste delen.⁵² En klinisk oversikt, som regner arter av både Cicuta og Oenanthe som «water hemlock», er mer forbeholden og plasserer dem «blant de giftigste plantene» i Nord-Amerika og Storbritannia. Cicutoksin og oenantotoksin er ikke alkaloider, men C17-polyacetylener, som blokkerer GABA-reseptorer og forårsaker krampeanfall.⁸

Oenanthe crocata

Oenanthe crocata er blitt kalt «trolig den giftigste planten på De britiske øyer». Røttene er den giftigste delen, og spises ved en feiltakelse for andre røtter.⁵³ En oversikt fra 2020 nevner den og Cicuta virosa som de to giftigste plantene i britisk flora, begge like selleri og persille.⁵⁴

Den er blitt satt i forbindelse med det sardoniske gliset. Pausanias skriver at Sardinia er fritt for gifter unntatt én plante: «Denne dødelige urten ligner selleri, og de sier at de som spiser den, dør leende. Derfor kaller Homer, og folk etter ham, usunn latter sardonisk.»⁵⁵ Homers ord er sardanion, brukt om det «rett grimme og bitre smilet» til Odyssevs da han unnviker en oksehov kastet mot ham.⁵⁶

I 2009 fant Appendino og medarbeidere at oenantotoksin og dihydrooenantotoksin, isolert fra den sardinske O. fistulosa, kraftig blokkerer GABA-fremkalte strømmer. De konkluderte med at det er liten tvil om at herba sardonica i antikkens medisin er O. crocata, som i Middelhavsområdet bare er vanlig på Sardinia, og at ansiktskrampen den forårsaket, var risus sardonicus. De gjengir også den gamle beretningen om at gamle mennesker på det førromerske Sardinia som ikke lenger kunne forsørge seg selv, ble beruset med urten og deretter kastet utfor et høyt berg eller slått i hjel.⁵⁷ Både ordet og planten er omstridt. Liddell og Scotts leksikon setter Homers sardanios muligens i forbindelse med sesērōs, «grinende», og bemerker at stavemåten sardonios, etter Sardinia, er senere; det identifiserer den sardinske planten i den gamle forklaringen som Ranunculus sardous, ballastsoleie, en soleie og ikke en skjermplante.⁴⁰

Fototoksiske medlemmer

Flere skjermplanter inneholder furanokumariner, stoffer som får huden til å brenne i sollys, en reaksjon kalt fytofotodermatitt. Furanokumariner forekommer hovedsakelig i fire ubeslektede familier, Apiaceae, Fabaceae, Moraceae og Rutaceae, og biosyntesen deres har utviklet seg uavhengig i flere av dem; de vinklede furanokumarinene finnes for det meste i Apiaceae.⁵⁸⁵⁹ Da hun fant at et av dem, xantotoksin, var giftig for larver, og mindre giftig uten ultrafiolett lys, tolket Berenbaum det som en «biosyntetisk flukt» fra planteetende insekter; se også møllen Depressaria radiella.⁶⁰

Kontakt med kjempebjørnekjeks etterfulgt av sollys kan gi blemmer og varig hyperpigmentering hos folk utsatt for det i arbeid, og hos ett barn forårsaket det en fullhudsforbrenning som krevde hudtransplantasjon.⁹⁶¹ Vill pastinakk, innført til Nord-Amerika som rotgrønnsak, vokser nå vilt i prærien og langs veikanter; stenglene og bladene inneholder furanokumariner, og kontakt etterfulgt av sollys gir blemmer og deretter hyperpigmentering.¹⁰

Selleri kan også brenne. I 1983 forårsaket selleri infisert med soppen Sclerotinia sclerotiorum alvorlig fototoksisk dermatitt hos elleve innhøstere.⁶² I 1986 ble et blemmeutslett rapportert hos 30 av 127 ansatte i butikkene til én dagligvarekjede, deriblant alle de åtte som arbeidet med frukt og grønt. Kontakt med selleri ga den høyeste relative risikoen, 6,3, og kjedens sykdomsresistente kvalitetsmerke av selleri hadde høyere furanokumarinnivåer enn andre merker. En landsomfattende stikkprøve av kjedens butikker fant utslettet i 13 av 17 delstater og hos 26 prosent av de spurte frukt- og grøntansatte, og forfatterne antydet at det å foredle selleri for sykdomsresistens kan øke furanokumarininnholdet.⁶³arbeiderne betalte for kvaliteten Et år senere, i en Oregon-studie, kom alle de 19 tilfellene fra én butikk, som hadde holdt et sellerisalg som firedoblet mengden solgt selleri.⁶⁴ Å spise selleri kan være nok: en kvinne på 65 ble alvorlig forbrent over hele kroppen på en solstudio én time etter å ha spist en stor mengde sellerirot.⁶⁵

Silphium

          _.--"""""""""""""""--._
      .-'`         .:*:.         `'-.
    .'              \|/              '.
  .'      .:.        |        .:.      '.
 /          \________|________/          \
;                    |                    ;
|         .:.        |        .:.         |
|           \________|________/           |
;                    |                    ;
 \        .:.        |        .:.        /
  '.        \________|________/        .'
    '.               |               .'
      '-.,           |           ,.-'
          `"--.......|.......--"`

Silphium (gresk silphion, latin laserpicium, harpiksen laser) vokste i Kyrenaika: ifølge Herodot rakk «silphiumlandet» fra øya Platea til innløpet til Syrtis.⁶⁶ Teofrast beskriver en tykk rot, en stengel som hos Ferula, blader som selleri, som virket lakserende på sauer, gjødde dem og gjorde kjøttet deres «vidunderlig velsmakende», og en bred, bladlignende frukt.¹¹

Monopol og pris

Innhøstingen var regulert. «De har forskrifter, som dem som brukes i gruver, for å skjære roten», skrev Teofrast, «i samsvar med hvilke de nøye fastsetter den passende mengden som skal skjæres, med hensyn til tidligere skjæringer og tilgangen på planten. For det er ikke tillatt å skjære den galt eller å skjære mer enn den fastsatte mengden.» «Gruver» hviler på ett enkelt manuskript; Aldine-utgaven har «mål». Planten lot seg ikke dyrke: «etter hvert som landet blir oppdyrket og temmet, trekker den seg tilbake».¹¹ Handelen var et kongelig monopol under battiadekongene i Kyrene og bidro sterkt til byens velstand. Libyere samlet saften i steppen, og i Kyrene ble den stabilisert med hvetemel og eksportert til Athen.¹³ Koerper og Moerman skriver at salg til «monopolpriser» bidro sterkt til at byene i Kyrenaika ble rike.⁴¹ Kongene forsøkte å holde handelen for seg selv, men noe silphium ble smuglet til karthagerne.¹² Utnyttelsen avtok trolig fra den hellenistiske perioden, og etter at Ptolemaios Apions Libya gikk over til Roma i 96 f.Kr., var Roma den eneste som dro nytte av det.¹³

Kort tid etter at myntvesenet ble innført på det sjette århundret f.Kr., dukket planten og frøkapselen dens opp på myntene fra Kyrene, Barke, Euesperides og Teukira;⁴¹ i A. Larondes kronologi forble de Kyrenes emblem til siste fjerdedel av det tredje århundret f.Kr.¹³ Koerper og Moerman leser den overdrevne stengelen og de testikkel- eller hjerteformede frøkapslene som bevisst seksuell reklame; Amigues mener at frukten ved en slik grad av stilisering mister sin verdi som botanisk bevis.⁴¹¹³

Plinius sier at saften ble veid opp mot sølvdenarer, ad pondus argentei denarii repensum, «solgt til samme kurs som sølv» i Bostock og Rileys oversettelse; en populærartikkel på Kews nettsted gjør den til «verdt sin vekt i gull».¹⁴⁶⁷ I 93 f.Kr. ble tretti pund av den brakt til Roma fra Kyrene for staten, og ved borgerkrigens begynnelse tok Cæsar, som diktator, 1 500 pund av den fra statskassen, sammen med gullet og sølvet.¹⁴en reservevaluta Amigues daterer dette til 49 f.Kr.¹³

Forsvinning

På Plinius’ tid hadde planten ikke vært å finne i Kyrenaika på mange år, fordi publicani, skatteforpakterne som leide beitemarkene, fant det mer lønnsomt å la sauer beite på dem. En enkelt stengel var funnet i manns minne, og ble sendt til keiser Nero.¹⁴leieavtalen overlevde avlingen Den eneste laser som nådde Roma, var en dårligere sort fra Persia, Media eller Armenia, ofte forfalsket.¹⁴ Amigues identifiserer denne «mediske saften» med asafetida, Ferula assa-foetida,¹³ hvis folkelige navn omfatter Teufelsdreck og «djevelens dritt».⁶⁸

Andre gamle forfattere oppga andre årsaker. Strabon sier at planten en gang nesten gikk tapt da barbarer, av ondskap, forsøkte å ødelegge alle røttene.⁶⁹ Solinus forteller om et raid, og deretter om at innbyggerne selv gravde opp plantene nesten fullstendig på grunn av det uutholdelige overmålet av skatten, ob intolerandam vectigalis nimietatem; men Mommsen, som fulgte Salmasius, viste at passasjen hans for det meste er lånt fra Plinius’ beretning om ladanum.⁷⁰

På slutten av det fjerde århundret listet Oribasius fortsatt opp «kyrenaisk saft» blant vanlige legemidler, selv om Amigues antyder at navnet på den tiden betegnet en kvalitetsgrad snarere enn en opprinnelse. Ifølge henne beundret Synesios av Kyrene en silphiumplante i sin brors hage i 402 e.Kr., og sendte «mye silphiumsaft» blant luksuriøse gaver til Konstantinopel i 405; Chamoux tolket dette som et tegn på at den var blitt en sjelden raritet holdt i hager.¹³ Kew-artikkelen sier derimot at planten ble ansett som utdødd innen det andre århundret f.Kr.⁶⁷

Moderne forfattere vurderer årsakene ulikt. Amigues avviser både raidet og skatteforpakterne: etter Strabons tall dekket silphiumsonen mer enn 19 000 km², for stort et område for nomader å rydde, og Plinius’ appell til publicanis grådighet finner hun enda mindre overbevisende. Etter hennes syn ble røttene overutnyttet, siden det å ta ut saften dreper roten, som ved innhøsting av asafetida i Persia, og planteetere spiste delene over bakken; hun tviler på om «utryddelse» er det rette ordet.¹³ Miski legger skylden på overhøsting «drevet av kortsiktig profitt», blant andre faktorer, men peker på plantens monokarpe vekstform og ekstremt langsomme vekst som den mest sannsynlige hovedårsaken.¹² Appendino skriver at de historiske kildene ga skylden til «en grådig arealforvaltningspolitikk», trolig forverret av tidligere overutnyttelse.¹⁵ Kew-artikkelen legger til romersk overhøsting, ørkenspredning, og muligheten for at silphium var en steril hybrid av to Ferula-arter.⁶⁷

Bruk og identitet

Silphium ble brukt som krydder og som medisin: Plinius regner laser blant «de mest kostbare gavene naturen har gitt oss» og lister opp 39 legemidler.⁷¹ Koerper og Moerman hevder at den var allment kjent for å fremme prevensjon og abort. Appendino finner verken dette eller bruken som afrodisiakum støttet av dokumentene fra før utryddelsen: silphium var i bunn og grunn en kulinarisk luksusdelikatesse, bare unntaksvis en medisin, og senere henvisninger til abort kan gjelde asafetida, hvis kilder inneholder den sterkt østrogene forbindelsen ferutinin.⁴¹¹⁵

Hvilken plante silphium var, er fortsatt uløst. Foreslåtte kandidater omfatter Ferula tingitana, F. communis, Thapsia garganica og Cachrys ferulacea.¹² Amigues konkluderte med at Margotia gummifera er den nålevende arten nærmest silphium, men ikke at den er silphium, og at arkeobotanikk trengs; Appendino finner likeledes at den er den nærmeste nålevende slektningen ut fra morfologisk samsvar, slik den tyske botanikeren Link antydet tidlig på det nittende århundret.¹³¹⁵ Tre slekter i familien, Laserpitium, Laser og Silphiodaucus, bærer navnene til den tapte planten.¹⁶

Ferula drudeana-hypotesen

I 2021 foreslo Mahmut Miski at silphium overlever i Anatolia som Ferula drudeana. Walter Siehe samlet den først i 1909, i provinsen Adana, og Korovin publiserte den i 1947 uten å ha sett den i felt. Miski fant den i 1983 nær Hasan Dağı i Kappadokia, og den ble funnet igjen på Siehes lokalitet i 2004. De små populasjonene, på tre steder, er alle knyttet til tidligere greske landsbyer, ofte i beskyttede enklaver som steinmurte frukthager.¹²

Miski peker på den sjeldne motsatte grenstillingen i blomstringen, som på myntene; på de papiraktige, bladlignende halvfruktene, som Teofrasts brede frukt; på en behagelig duftende gummiharpiks; og på stengler som skyter opp etter kraftig vårregn. Han antar at smuglere brakte frøet til Anatolia i antikken, men godtar at identiteten ikke kan bekreftes før planten er sammenlignet med en arkeologisk prøve av silphium.¹² Senere artikler fra gruppen hans kaller den «den antatte anatolske økotypen» av silphion.⁷²²¹

Arkeobotanikeren Erica Rowan, sitert av National Geographic, fant resonnementet plausibelt. Historikeren Alain Touwaide, som forsker på antikkens medisinplanter, satte spørsmålstegn ved argumentet om at planten er gresk fordi grekere en gang bodde der, og mente at å sammenligne stoffene i den med silphiums foreskrevne bruksområder ville være en sterkere test.⁷³ Appendinos oversiktsartikkel taler om en «påstått gjenoppdagelse i et avsidesliggende anatolsk område».¹⁵ Miski selv har advart om at publikasjoner som fremmer anatolske Ferula-røtter som afrodisiakum, også mot ereksjonssvikt, risikerer en ukontrollert kortsiktig kommersiell utnyttelse av dem; en stor bestand av F. elaeochytris på Kassiosfjellet (Kel Dağı), rapporterte han, var allerede blitt ødelagt.¹²første gang som tragedie, andre gang som farse

Se også

• Skjerm
• Heracleum
• Kjempebjørnekjeks
• Bjørnekjeks
• Sosnowsky-bjørnekjeks
• Tromsøpalme
• Furanokumarin
• Fytofotodermatitt
• Depressaria radiella
• Monokarpi